Tag Archives: artsprosjektet

TangloppeTorsdag: En uke med amfipodene

Denne uken har vi samlet våre venner amfipodene og forskere på Espegrend Marinbiologiske Stasjon like utenfor Bergen. Planen var å se på så mange dyr fra så mange steder i norske farvann som mulig, og nå har vi kommet over 300 registreringer (en art fra en stasjon – det betyr ikke at det er 300 arter: noen arter finner vi på mange steder eller stasjoner). En annen del av planen var å være sammen med en del av de som jobber med amfipodetaksonomi i Europa – og det har vært hyggelige dager.

Apherusa sp. Denne arten lignet på to forskjellige Apherusa-arter, og vi håper at DNA-barcoding kan hjelpe oss med å finne ut av hvor den passer. Foto: K. Kongshavn

Apherusa sp. Denne arten lignet på to forskjellige Apherusa-arter, og vi håper at DNA-barcoding kan hjelpe oss med å finne ut av hvor den passer. Foto: K. Kongshavn

Når forskere ser på ting de kjenner – eller tror de kjenner – godt, er det av og til lett å tenke at vi vet hva vi ser på – uten å sjekke alle de allerminste detaljene. Da er det godt å kalibrere tenkingen litt – både med spørsmål fra de som ikke kjenner gruppene like godt, og med nye ideer fra kolleger vi ikke ser hver dag.

NorAmph prosjektet har som et av flere mål å arvestoff-strekkode så mange arter som mulig fra norske farvann. I løpet av snart en uke har vi kommet oss gjennom en hel del arter – og enda bedre: vi har satt spørsmålstegn ved en håndfull av disse. Her kan det bli ekstra spennende å se hva vi finner ut om arvestoffet: Hvis de ytre, utseendemessige kjennetegnene viser små forskjeller fra originalbeskrivelsene, kan det hende at det er muig å se forskjeller i arvestoffet også. Når vi går gjennom masse materiale, er det også stor sjanse for å finne arter vi ikke har fått DNA-barcodet enda i Norge.

Acanthonotozoma sinuatum. Dette er det første eksemplaret av denne arten vi har tatt ut til DNA-strekkoding i Norge. Foto: K. Kongshavn

Acanthonotozoma sinuatum. Dette er det første eksemplaret av denne arten vi har tatt ut til DNA-strekkoding i Norge. Foto: K. Kongshavn

Det har blitt lange dager, trette øyne og mye latter på Espegrend. Sånn er amfipode-forsker-livet: Hver gang vi møtes er det som å være på en familiegjenforening. Denne gangen har vi, ifølge den ene gjesteforskeren her, vært en liten kjernefamilie – “mor”, “far”, “onkel” og “de to yngre døtrene” – jeg vil kanskje si vi representerer tre forskningsgenerasjoner, og det gir ekstra muligheter til å lære av hverandre. Det gjelder både amfipode-informasjon, kakeoppskrifter og middagslaging.
[slideshow_deploy id=’1727′]
En viktig del av prosjektet NorAmph er å overføre kunnskap fra taksonom-spesialistene til de som jobber med amfipoder daglig – for eksempel som en del av overvåknings- eller forurensingsstudier. Derfor er det ekstra jubel på Espegrend i dag og i morgen: nå har vi nerdetaksonomene fått besøk av faunistikerne fra institutter rundt i hele Norge. Vi ser sammen på amfipoder, diskuterer hvilke detaljer som er hjelpsomme å se nøye på, og hvilke som bare er vanskelige, vi sammenligner litteratur og lærer av hverandre. Ikke minst skal vi drikke kaffe og spise middag sammen – fortelle historier om både amfipoder og andre ting. Det er alltid mye lettere å be om faglig hjelp fra noen man kjenner litt enn fra en fremmed person som sikkert har masse viktig å gjøre – og etter to dager med prat og mat er planen at alle vi som har vært her ute er venner – i alle fall nok til å ha noen å be om hjelp fra…

Anne Helene

TangloppeTorsdag: Superstore, superdype, superkule?

Av og til skjer de kule vitenskapelige oppdagelsene fordi vi egentlig lette etter noe helt annet.  I 2012 var Oceanlab-gruppen fra univeristetet i Aberdeen i Skottland på tokt nord for New Zealand for å undersøke en av de dypeste undersjøiske områdene som finnes: Kemadec Trench.  Planen var å lete etter dyphavsfisker innen gruppen ringbuker – en av gruppene innen ulkefiskene. Disse fiskene er lette å fange i ruser med åte, og gjengen fra Oceanlab sendte ned ruser og andre feller med fine store fiskebiter av makrellfisker. Da fe fikk fellene tilbake til overflaten var det nok en del ringbuker i fangsten, men det mest spennende – og som gikk verden rundt på nyhetene – var de superstore amfipodene…

Kart over havet nord for New Zealand, med Kermadec Trench. Originalkart fra Google maps.

Kart over havet nord for New Zealand, med Kermadec Trench. Originalkart fra Google maps.

Det er ikke mange amfipode-arter som er mye større enn 15mm i lengde. De største vi vet om i norske farvann er Eurythenes gryllus  – de kan bli opp mot 10 cm (100mm) på det største. Amfipodene som ble fanget i fellene fra Kermadec Trench var mellom 10 og 28 cm lange! Det vitenskapelige navnet på beistene er logisk nok Alicella gigantea Chevreux, 1899 – men i media og på nett (til og med i artikkelen som fortalte om funnet) heter de nå bare “supergiant amphipods”. De største individene som er blitt funnet av denne arten er 34 cm lange. Det er uten tvil den største amfipoden som noensinne har blitt funnet.

A Jamieson holder opp et eksemplar av Alicella gigantea. Foto: Oceanlab, U Aberdeen

A Jamieson holder opp et eksemplar av Alicella gigantea. Foto: Oceanlab, U Aberdeen

Det er mange ting som er rart med Alicella gigantea. I tillegg til at den er så kjempestor, har den blitt funnet i tre geografiske områder veldig langt fra hverandre: originalbeskrivelsen er fra Nordatlanteren (utenfor Kanariøyene og Kapp Verde), siden skulle det gå nesten 100 år før den ble funnet ved Hawaii (i det nordlige Stillehavet) og så etter ytterligere 25 år ble den funnet på den sørlige halvkule – i det sørvestre Stillehavet. Genetiske undersøkelser av individer fra alle tre områdene viser at de er helt like! Ikke bare en stor geografisk utbredelse – like imponerende er det vi kaller den batymetriske (eller vertikale) utbredelsen -: hvor grunt og hvor dypt en art lever. A. gigantea har blitt funnet fra 1720 – 7000 m dybde – de dypeste funnene er de fra Kermadec Trench.

Når vi snakker om hvem som lever ved forskjellige havdyp, deler vi havet inn i forskjellige soner. Dyphavet har tre slike soner: den bathyale (fra 1000 til 4000m), den abyssale (4000 til 6000m) og den hadale (under 6000m). Navnet til den bathyal sonen kommer fra det greske ordet for “dyp”: βαθύς. Den abyssale sonen har fått navnet sitt fra det greske ordet ἄβυσσος som betyr “bunnløs” – lenge tenkte man at det var så dypt det gikk an å nå i havet. Den bunnen som finnes i den abyssale sonen er ofte langstrakte flater – vi kaller dette ofte for de abyssale slettene. Det som er dypere enn dette er sprekker og groper i jordskorpen – det er området til den Hadale sonen. Dette navnet kommer fra Hades, den greske guden for dødsriket. Veldig lenge trodde man at det ikke fantes noe liv så dypt – det er veldig mørkt (de siste restene av lys rekker 1000m ned i havet) og trykket som alt utsettes for der nede er enormt.

Selv om det er mørkt, for det meste rimelig kaldt og høyt trykk, lever ganske mange dyr både i den abyssale og hadale sonen – som oftest i begge sonene (kanskje heller ikke slike menneskedefinerte grenser er lette å se under vann). Havstrømmer flytter på vannmassene som store elver som blant annet beveger seg langs bunnen enten den er 5000 eller 6500m under overflaten, og små og ganske store dyr kan sikkert følge med slike strømmer. De fleste virvelløse havdyrene er mer sårbare for temperaturendringer enn endringer i trykk, selv om trykket sikkert også spiller en rolle. Det er mindre tilgjengelig oksygen i vannet jo dypere en kommer. Kjemiske endringer i proteiner og fettsyrer i kroppsvevet kan gjøre at det fremdeles er mulig å ta opp oksygen eller at ikke væskene stivner helt slik at dyret ikke kan bevege seg. Jo dypere vi kommer, jo færre dyrearter og jo færre individer finner vi. En tilpasning til store dyp og stort trykk hos A. gigantea kan vi se ved at de har gjeller på flere bein enn det er vanlig å ha hos amfipodene – dette hjelper nok med å få nok oksygen.

Stillbilde fra videofilming av åte og foto av Alicella gigantea. Figur 2 fra Jamieson et al, 2013.

Stillbilde fra videofilming av åte og foto av Alicella gigantea. Figur 2 fra Jamieson et al, 2013.

Hvis det ikke er så mange som lever her, hva lever de av? Vi mener at en av de største matkildene i både abyssale og hadale dyp er døde andre dyr (gjerne store: hval eller fisk, for eksempel). Åtseleterne som nyttegjør seg slike “matnedfall” (food-falls) er lette å fange eller observere ved hjelp av åte. Alt det andre som kanskje finnes der nede, vet vi mindre om. A. gigantea er en av de som spiser døde andre dyr. På en film av et makrellåte lagt ut på 7000m dyp i Kermadec trench se vi A. gigantea som en hvit kjempe, alle de andre dyr er fisker fra gruppen ringbuk. Forskerne som undersøker slike filmer kan rapportere at det er amfipodene som kommer først – og gjerne i store ansamlinger – noen ganger kan det være umulig å se åtet for bare amfipoder! På den siste videoen kan vi også se mange mindre små hvite prikker som svømmer rundt (i tillegg til flere fisker og en reke) – det er andre amfipodearter som også trekkes av det duftende åtet.

Hvordan er kroppen til disse gigantiske amfipodene? Forskerne fra Aberdeen forteller at de har et stort ytre, men et mye mindre indre! De sammenlignet det å ta på en Alicella gigantea med å ta på en badeand – litt hard og gummiaktig. Inni det store skallet har de derfor god plass til å spise seg mette de gangene de finner mat, og så kan de fordøye maten sakte før de krymper tilbake til en mye mindre indre kropp – mesteparten av skallet blir da bare fylt med vann, og det går lange, tynne musker fra koppen og ut til de bevegelige delene som bein og ryggsegmenter. Det er også tydelig fra filmene at A. gigantea kan sitte i ro og spise uten å bli dyttet bort – sikkert fordi de er så store at de er vanskelige å flytte på – for ikke å snakke om at de er vanskelige å  spise… Ofte var A. gigantea det største dyret som ble filmet over åtet – både fiskene og rekene var mindre og mer pjuskete. I snitt satt de store amfipodene 4,5 timer og spiste, gjerne med hele hodet inni maten – og uten å bevege resten av kroppen.

Det største eksemplaret av Alicella gigantea som ble samlet inn fra Kermadec Trench. Foto: Oceanlab, U Aberdeen

Det største eksemplaret av Alicella gigantea som ble samlet inn fra Kermadec Trench. Foto: Oceanlab, U Aberdeen

I løpet av toktet i 2012 ble det satt ut filmkamere med åte 9 ganger innenfor det dybdeintervallet vi vet A. gigantea finnes. De ble bare filmet på to av disse stasjonene. Dette forteller oss at de nok holder til i tette grupper på mindre områder – vi kaller dette for en “klumpvis fordeling”. Dette er vanlig hos arter som det ikke finnes mange individer av: de må holde seg i rimelig nærhet til i alle fall noen av sine artsfrender, ellers blir det vanskelig å for eksempel reprodusere seg.

Vi kan kanskje summere opp livet til Alicella gigantea som at de kan minne om superkule mafiabosser. For det meste ser vi de ikke, men når de først er der, kommer de i flokk, er store, rolige, og setter seg ned for å spise… “Cool customers” kanskje? De er i alle fall ikke redd for noen.

Anne Helene

Litteratur:

Chevreux E (1899) Sur deux espèces géantes d´amphipodes provenant des campagnes du yacht Princesse Alice. Bulletin de la Société Zoologique de France 24, 152-158.

Jamieson AJ, Fujii T, Mayor DJ, Solan M, Priede IG (2010) Hadal trenches: the ecology of the deepest places on Earth. Trends in Ecology and Evolution 25(3), 190-197.

Jamieson AJ, Lacey NC, Lörz A-N, Rowden AA, Piertney SB (2013) The supergiant amphipod Alicella gigantea (Crustacea: Alicellidae) from hadal depths in the Kermadec Trench, SW Pacific Ocean. Deep Sea Research II 92, 107-113.

SommerLopper: Eusirus holmi Hansen, 1887 – om farger og bosted

I sommer har jeg vært på tokt med Senter for Geobiologi ved Universitetet i Bergen. Vi har undersøkt undersjøiske varme kilder i Norskehavet – med en stor samling geologer, mikrobiologer og makrobiologer ombord forskningsfartøyet G.O.Sars. Min favorittoppgave ombord var å samle inn og undersøke de krepsdyrene vi fant – jeg har stor tro på at vi kan lære mye nytt og spennende fra det materialet vi fikk samlet inn.

Eusirus holmi. Foto: B. R. Olsen

Eusirus holmi. Foto: B Rydland Olsen

En av de amfipodeartene vi samlet inn, heter Eusirus holmi Hansen, 1887. Hvorfor synes jeg den er så viktig at den fortjener en egen blog-post? Den er så stilig – og så kan vi knytte både spennende historier og nye forskningsspørsmål til den…

Andre framfot hos Eusirus holmi. Fig 3 fra Macnaughton et al 2007.

Andre framfot hos Eusirus holmi. Fig 3 fra Macnaughton et al 2007.

Alle arter fra slekten Eusirus er lette å kjenne igjen – de har veldig karakteristiske framføtter. I motsetning til nesten alle andre amfipoder, er ikke festepunktet for det nestytterste leddet på de to fremste føttene bakerst på leddet men nesten helt framme. Det er som om de har på seg flip-flop-sko, eller kanskje til og med “platå-flip-flop-sko” hvis det går an å forestille seg.

Det kan virke som om denne ellers uvanlige formen på beina kan hjelpe til i livet som kjøtteter. Fra de få studiene vi har av livet til Eusiridene vet vi at de jakter på og spiser andre bunnlevende virvelløse dyr og små krepsdyr som svømmer rundt. For å kunne jakte på slikt bytte må en kunne bevege seg fort og fritt, og når byttet er fanget er det greit med en stor gripeflate for å holde det fast. Fasongen på beina, sammen med en del andre karakterer gir Eusirus og de andre slektene i familien denne egenskapen, sammen med mugligheten til å kunne bevege seg fort. Hvis vi sjekker munndelene vil vi se at de har store jeksler (molar) som kan knuse kjøtt, og en sterk incisor som kan kutte av akkurat passe biter mat til å knuses.

Hva så med vår venn Eusirus holmi? Dette er en art som regnes som “sirkumpolar” – den har blitt funnet på flere steder i Arktis – både i amerikanske, russiske, danske (grønlandske) og norske deler av området. De fleste funnene er fra like under havisen – og da gjerne havis som er flere år gammel. Denne havisen er tykk og finnes for det meste langt fra land – der den beveger seg med havstrømmene. Ofte bygger den seg opp i store tårn, og pakker seg sammen i harde, ugjennomtrengelige klumper på størrelse med små hus. På norsk kaller vi den ofte for pakk-is.

Slik is legger seg tykt og dramatisk rundt ekspedisjonen der denne arten først ble funnet. I det første internasjonale polaråret (1882-1883) dro det danske skipet Djimphna nordover. De skulle undersøke teorier om “nye land” og, som en del av det internasjonale aspektet ved polaråret, samarbeide med andre forsknings”stasjoner”. Turen gikk til Karahavet, der de skulle undersøke havisen for en mengde detaljer som salt, temperatur og ikke minst bevegelse. De samlet også litt av det livet som fantes på og under isen, og fra dette materialet var det at Hansen på sitt kontor i København fire år seinere kunne beskrive Eusirus holmi.

Djimphna-toktet er ikke så veldig berømt for de fine amfipodene som ble samlet. Det er derimot berømt for å ha overlevd, og kommet seg ut av isen igjen i god behold. Havisen er brutal, og når den beveger seg kan den lett skru ned store skip om den fanger dem. Dette skjedde med den nederlandske ekspedisjonen ombord skipet Varna, som også var i Karahavet. De var i nærheten av Djimphna, og da isen begynte å trenge seg på Varna i desember 1882 måtte alle ombord flytte over i den danske båten. Det neste halve året arbeidet de to mannskapene sammen om å redde Varna, men i juli 1883 sank den nedskrudd av havisen. I september 1883 kom Djimphna til Hammerfest med begge båtenes mannskap – og med de første eksemplarene av Eusirus holmi. Redningsarbeidet og historien om Varnas undergang ble dekket stort i aviser og på vitenskapelige møter.

Flerårsis er fremdeles ikke lett å forske på, men vi har litt sterkere båter til å møte den med nå. I en studie fra 2007 fra slik flerårsis nord for Svalbard ble det igjen samlet inn flere eksemplarer av E. holmi, denne gangen av dykkere som kunne observere dyrene de samlet inn. Det viste seg at de hang pent og pyntelig opp-ned med havisen som “bakke”. Disse individene var tydelig tilpasset livet i isen: de var nesten helt hvite (med noen få røde striper her og der) og de hadde veldig røde øyne. Dette stemmer med hva andre forskere tidligere har funnet av E. holmi som lever under isen – for eksempel på amerikanske isstasjoner på 50-tallet ble de samlet inn med nett som ble dratt under isen.

Hvit og rød variant av Eusirus holmi. Fig 6 fra Macnaughton et al 2007

Hvit og rød variant av Eusirus holmi. Fig 6 fra Macnaughton et al 2007

Eusirus holmi har også blitt samlet inn fra vann som ikke er dekket av havis – og da gjerne fra havbunnen. Det ser ikke ut til å være noen forskjeller mellom de som bor på havbunnen og de som henger i havisen – bortsett fra en ting: fargen. De som bor på havbunnen er røde – og har hvite eller lysegule øyne. Dette stemmer med de vi samlet inn i sommer, og de kom fra havbunnen. E. holmi har blitt funnet på havbunn så dypt som på 1200m.

Ikke alle dyr som bor i havis trenger å bo i isen hele livet – flere arter bor på havbunnen deler av livet sitt. Dette er vanligvis arter som holder til i ettårsis – den tynne skorpen av havis som fryser på ytterst på den arktiske iskappen hvert år. Deler av denne smelter av hvert år, og da følger ofte de som bor der med på forsvinningen. Siden denne isen er ytterst på iskappen, er den nærmest land, og de fleste av artene som har et slikt liv der de av og til bor i isen og av og til bor på bunnen holder til på grunnere vann er 1200m.

Eusirus holmi. Foto B Rydland Olsen

Eusirus holmi. Foto B Rydland Olsen

Vi vet ikke hva som er historien til Eusirus holmi, hvorfor vi finner den i flerårsis og på dype havbunner, eller hvorfor den finnes i to så forskjellige fargeutvalg. Men materialet vi samlet inn i sommer kan kanskje hjelpe oss med å komme litt nærmere en forklaring. Det kan bli en spennende høst!

Anne Helene

Litteratur:

Macnaughton MO, Thormar J, Berge J (2007) Sympagic amphipods in the Arctic pack ice: redescriptions of Eusirus holmii Hansen, 1887 and Pleusymtes karstensi (Barnard, 1959). Polar Biology 30, 1013-1025.

Rust F (1883) The Dutch Polar Expedition of 1882-3. Journal of the American Geographical Society of New York 15, 375-380.

Verheye M, Martin P, Backeljau T, d´Udekem d´Acoz C (2015) DNA analyses reveal abundant homoplasy in taxonomically important morphological characters of Eusiroidea (Crustacea, Amphipoda). Zoologica Scripta 45, 300-321.

Sommerlopper: ferskvannsamfipoder i Norge

Fra det hemmelige favorittfiskevannet? Foto: AHS Tandberg

Fra det hemmelige favorittfiskevannet? Foto: AHS Tandberg

Hva kan vel være mer fredfylt og sommerlig enn å sitte ved et stille vann, agne fiskekroken, og håpe på at ørreten vil bite? Kanskje du fisker med fluen Gammarus? For mange gir slike fisketurer enda bedre sommerminner enn lange, varme timer på stranden. I tillegg er dette timer du kan være ekstra glad for ferskvannsamfipodene – for de er en av livrettene til ørreten du kanskje drømmer om å legge på grillen til kvelden…

Et sted mellom 10 og 15% av alle amfipodeartene lever i ferskvann. Det er flere grunner til at vi ikke har et helt eksakt tall på dette. Først og fremst vet vi ikke helt hvor mange arter som finnes – hvert år beskrives litt mer enn 100 nye amfipode-arter for vitenskapen. Vi finner ut mer og mer om arter som bor på steder vi ikke har tenkt på som mulige å samle fra: fra søramerikanske løvdekkede jungelskogbunner, fra kalksteinshuler på Balkan, fra varme kilder på Island, fra de dypeste delene av Mariana-gropen og fra varme kilder i Norskehavet. Alle disse stedene, og mange andre, har vi sett flere nye arter beskrevet fra de siste 10 årene. Det er litt forventet – det er jo steder vi ikke har hatt så lett for å undersøke tidligere, og de som bor der har vært skjult for oss.

Gammarus lacustris. Foto: Jānis U. - LV wiki

Gammarus lacustris. Foto: Jānis U. – LV wiki

Men også rett under nesen på oss finnes ukjente arter. Elver og innsjøer er for det meste områder vi kjenner bedre enn store havdyp eller underjordiske grotter. Vi går tur langs dem, vi bor ved siden av dem, og vi fanger mat i dem – vi har gjort dette i flere århundrer. Allikevel kjenner vi ikke alltid så mye til de små artene som bor i disse områdene.

Vi mener at amfipodene som gruppe startet sin utvikling i havet, rundt den tidlige karbontiden (300-360 millioner år siden, sånn cirka). Vi vet at de etterhvert må ha klart å leve i ferskvann, for de har kommet seg opp i elver og inn til innsjøer ganske tidlig. De eldste eksemplarene vi har av amfipoder er fra ravbiter fra tidlig eocen (ca 35 millioner år siden) – og for å bli fanget i rav (forsteinet harpiks) må de i alle fall ha vært i nærheten av land. Vi mener også at utviklingen til å bli forskjellige arter ser ut til å gå litt fortere i ferskvann enn i saltvann – dette er nok mest av alt fordi det er så lett å bli skilt fra alle de andre i samme gruppe, og så fortsette å utvikle seg i en litt annen retning enn de andre. Dette kalles artsdannelse ved isolasjon. Slik har vi endt opp med nesten 1900 kjente arter av ferskvannsamfipoder – mange ganske like, men allikevel såpass forskjellige at vi mener de er forskjellige arter.

I Norge har vi ikke så mange arter amfipoder i ferskvann. Den største grunnen til det, er at alt land – inkludert ferskvannet – var frosset over av istider flere ganger, den siste som dekket Skandinavia var på sitt største bare 17 000 år siden. For bare 8500 år siden smeltet de siste delene av isen fra vår fine halvøy. Det er ikke lang tid for små vannlevende dyr å spre seg på!

Artskart-registreringer for Gammarus lacustris. http://data.artsdatabanken.no/Taxon/1918

Artskart-registreringer for Gammarus lacustris. http://data.artsdatabanken.no/Taxon/1918

De fleste innsjøene og en del av elvene i Norge har en art amfipode å skilte med: Gammarus lacustris GO Sars, 1863. Gammarus er en stor amfipode-slekt – vi finner representanter fra denne både i saltvann, brakkvann, havis og ferskvann. Mange av artene vi finner på stranden er i denne slekten. Gammarus er det første navnet som ble brukt om dyr som vi nå kaller amfipoder.

G. lacustris  er en av de få amfipodeartene som har flere norske navn også: Nordlig marflo og grunnåte. Det er denne som er favorittmaten til ørret og røye (og derfor finnes det en fluefiskeflue som ligner på den), den blir også spist av insekter som øyenstikkerlarver og vannkalver. Selv spiser den det meste: gammelt og halvråttent løv, biter av døde dyr, og mest av alt: andre små krepsdyr eller insekter – gjerne unger fra disse. Den liker seg i vann som er passe forfriskende om sommeren (10-14 ºC), og den trives best på sand eller steinbunn. Det er derfor ingen vits i å lete veldig etter den i vestlandets bratteste breelver, men du kan finne den mange andre plasser: på østlandet, sørlandet, i trøndelag og i nordnorge.

To forskjellige teorier om innkomstveier for Gammarus lacustris. Fig 5 fra Vainio & Väinölä 2003.

To forskjellige teorier om innkomstveier for Gammarus lacustris. Fig 5 fra Vainio & Väinölä 2003.

Undersøkelser av arvestoffet til Gammarus lacustris fra forskjellige steder i Norge og resten av Europa viser at den koloniserte innsjøene her langs forskjellige ruter etter at isen smeltet. De nordnorske og nordfinske elvene og vannene ble nådd av grupper som startet i Russland, mens de sørnorske, svenske og danske områdene ble nådd av grupper som startet i vest-Europa. Disse gruppene møtes i nordnorge, og der blander de seg igjen. En liten gruppe fra nordmøre og sørtrøndelag virker å være ganske forskjellig fra begge de to andre gruppene – disse har sannsynligvis kommet tidlig etter issmeltingen – kysten var det første som smeltet fram. Siden alle disse variantene av  G. lacustris så fint klarer å blande seg med hverandre tenker vi på dem som en art. De har kanskje ikke vært isolert fra hverandre lenge nok – eller så var ikke elvene og innsjøene nok forskjellige fra hverandre til å drive dem i forskjellige retninger, slik vi ser i andre, eldre ferskvannsystem.

Isens utbredelse og mulige ankomstveier for de forskjellige gruppene av Gammarus lacustris. Fig 7 fra Vainio & Väinölä 2003.

Isens utbredelse og mulige ankomstveier for de forskjellige gruppene av Gammarus lacustris. Fig 7 fra Vainio & Väinölä 2003.

Isdekket trakk seg tilbake fra de sørlige delene av Jæren så tidlig som 14 000 år siden, vi mener at dette er noen av de områdene som tidligst ble befolket av både planter og dyr etter istiden. En del større innsjøer her har mange “glaciale relikte arter” (istids-overlevninger). Det samme gjelder for innsjøer i Østfold, Akershus og nedre Hedmark – opp til Mjøsa. Her finner vi det vi med et samleuttrykk kaller istidskreps  – krepsdyr som har overlevd siden istiden i noen få utvalgte, kalde innsjøer. Mye spennende kan bli sagt om disse artene, og kanskje kommer det mer i en annen blogg?

For sommeren sier jeg “skitt fiske” til dere som drar ut på leit etter ørret og røye – og vær glad i amfipodene som gir de fine fiskene så god mat. Kanskje du bruker en Gammarus-flue for å få tak i fisken? Nå vet du hvorfor de heter det…

Anne Helene

Litteratur:

Vainio JK & Väinölä R, 2003. Refugial races and postglacial colonization history of the freshwater amphipod Gammarus lacustris in Northern Europe. Biological Journal of the Linnean Society 79: 523-542.

Väinölä R, Vainio JK & Palo JU, 2001. Phylogeography of “glacial relict” Gammaracanthus (Crustacea, Amphipoda) from boreal lakes and the Caspian and White seas. Canadian Journal of Fisheries and Aquatic Science 58: 2247-2257.

Eksterne lenker:

SommerLopper: Varme strender, sandhoppere og om å finne veien

Noe av det fineste med sandstrender er kanskje ikke å være ute i vannet, men å holde seg på den tørre, varme sanden. Man kan kjenne seg hjemme på en slik strand. Det finnes en gruppe amfipoder som også har denne holdningen til sandstrand – selv om de selvsagt må være innom fuktige miljø av og til – siden de er dyr som får oksygen når det kommer vann over gjellene de har på beina.

En sommerdrøm? Sandstrender er fine steder å lete etter amfipoder. Foto: AHS Tandberg

En sommerdrøm? Sandstrender er fine steder å lete etter amfipoder. Foto: AHS Tandberg

På varme sandstrender der sanden blir tørr og varm på oppsiden av der bølgene rekker finnes det ofte en gruppe amfipoder som har fått det engelske navnet “sandhoppers” (på norsk har noen prøvd å bruke uttrykket strandhoppere). Dette er dyr som hører til en ganske liten, men distinkt gruppe: Talitroidae – de “landlevende” amfipodene.

I antall arter er kanskje ikke Talitroidaene den største gruppen amfipoder i verden (det er ca 200 arter i familien), men de er nok blant de mest kjente amfipodene. Det er nok mest fordi de er på land – og der er det jo lettere å se ting enn nede i vannet.  Noen av de første amfipodene som ble beskrevet vitenskapelig er i denne gruppen.

I Norge finner vi en art i denne gruppen – Talitrus saltator (Montagu, 1808) – på sandstrendene langs Jæren. Artsepitetet saltator kommer fra at de hopper (saltar  betyr å hoppe på latin) opp i luften før de lander på stranden igjen. Siden de er dyr som trenger fuktighet, holder T. saltator til under oppvasket tang eller drivved som ligger på sanden.

Talitrus saltator. Foto: Arnold Paul / edited by Waugsberg and Buchling - Eget verk, CC BY-SA 2.0 de, https://commons.wikimedia.org/w/index.php?curid=1219867

Talitrus saltator. Foto: Arnold Paul / edited by Waugsberg and Buchling – Eget verk, CC BY-SA 2.0 de, https://commons.wikimedia.org/w/index.php?curid=1219867

Du har kanskje sett dem på? Ved høyvannsmerket  og litt oppover på stranden – der bølgene kan slå når det er vind nok, der holder de til. Vi finner dem langs kystene av Europa: våre sørlige strender er det norligste punktet, de finnes fra de polske sandstrendene ved Østersjøen, og hele veien til Middelhavet. Originalbeskrivelsen er fra de sørlige strendene langs Devon i England, og der står det

“denne arten graver seg ned under det havet har forkastet til stranden, de spiser både dåde dyr og planter med stor iver, og de er igjen mat for sandlo og ander strandfugler. Dette er et av de insektene som yter mest i arbeidet med å bryte ned råttent materiale“ (egen oversettelse).

Med andre ord: enhver sandstrands mest viktige beboer?

Talitrus saltator fra originalbeskrivelsen. Montagu, 1808.

Talitrus saltator fra originalbeskrivelsen. Montagu, 1808.

Dette er en av de amfipode-artene som er studert mye. Og det er mye å under seg over med dem. Hva spiser de, hvordan formerer de seg, hvordan går det med dem hvis andre bruker stranden de bor på, eller hvis stranden blir forurenset, hvis vanntemperaturen eller saltmengden i vannet endrer seg? Hvorfor hopper den, og ikke minst: hvordan finner de veien der oppe på den tørre stranden?

Det viser seg at Montagu hadde ganske så rett da han beskrev Talitrus saltator sin plass i strandens økosystem. Moderne studier av mageinnhold viser at de har 60% detritus (dødt organisk materiale som allerede er litt i småbiter) og 40% alger, og da for det meste tang-rester. De spiser også til dels litt av sin egen avføring – noen forskere mener det er fordi det er den beste måten å få i seg tungmetaller som kobber på. Krepsdyr har haemolymfe istedenfor blod, og der vi trenger litt jern i våre røde blodceller for å frakte oksygen rundt i kroppen bruker de kobber i haemolymfen.

Dette er en art som er veldig fleksibel i sin toleranse av temperatur og saltinnhold, og det er nok en av hovedgrunnene til at den finnes over et såpass stort område. Den tåler ikke frost på strendene, det er ikke så lett å få oksygen fra frosset sjøsprøyt til en gjelleoverflate, og det setter en krass grense for nordlig utbredelse.

Flere forskere ved universitetet i Firenze har undersøkt denne arten på forskjellige strender i nord-Italia. De har funnet ut at det virker å være en ganske detaljert balansegang som må til for at Talitrus saltator skal ha det bra. Det kan ikke være for vått, men heller ikke for tørt. De så at dyrene virrer opp og ned på stranden alt etter tid på døgnet, og etter hvor foktige de er. Så hvordan finner de veien så de ikke får det enda tørrere eller våtere enn det de stikker av fra?

Talitrus saltator. Foto: Christophe Courteau / naturepl.com

Talitrus saltator. Foto: Christophe Courteau / naturepl.com

Talitrus saltator har sitt eget innebygde solkompass! De “vet” genetisk hvilken vei stranden peker (om strandlinjen går nord-sør, eller øst-vest), og de vet hva som er opp (mot tørt land) og ned (mot havet) på stranden. De forskjellige strendene har forskjellige populasjoner, og alle er tilpasset “sin” strand. Hva skjer så på en overskyet dag, der solen ikke kaster nok skygger til at de kan orientere seg? Det er små deler av øyet som polariserer lyset, sånn at også uten direkte sol kan disse dyrene “se” hva som er øst eller sør.

Bevegelsesretning på dagtid for Talitrus saltator fra forskjellige italienske strender. Fig 1 fra Scaipini et al, 1988

Bevegelsesretning på dagtid for Talitrus saltator fra forskjellige italienske strender. Fig 1 fra Scaipini et al, 1988

For å vise dette vitenskapelig, har forskerne samlet inn amfipoder fra masse forskjellige strender (med forskjellig retning på stranden), og på taket på biologi-bygningen i Firenze, langt fra lukten av sjøvann eller fra landkapsinformasjon som bakker og trær i bakgrunnen, har amfipodene blitt satt ut på små ministrender der det går an å registrere i hvilken retning de begynner å gå i. Resultatet for de italienske individene er at de går i retning bort fra havet om dagen og mot havet om kvelden/natten. Det er ikke gjort slike studier på de norske strandamfipodene, men det er den samme strategien på de polske strendene inderst i Østersjøen.

Det de aller fleste kjenner T. saltator igjen på, er hoppingen (du kan se en video av den her). Hvorfor driver de på med det? Hoppene blir til ved at de strekker kroppen ut veldig fort, og de store bakkroppsbeina gir godt “fraspark” fra sanden. Dette er en fluktoperasjon – hvis en først skal stikke av er det sikkert like greit å gjøre det fort og effektivt. Så hvis du ser mange hoppende amfipoder, har du forstyrret dem. Enten ved å løfte opp en strandet tangklase de ligger under og spiser og fukter seg på, eller fordi du fant en sti over stranden som krysset deres “sti” over den samme stranden.

De er morsomme å observere, og lette å finne. Her trenger du ikke engang bøtte eller kjøkkensikt – det er bare å legge badehåndkledet ned og så sitte i ro, eller kanskje løfte litt forsiktig på en tangbit. La tangen bli værende på stranden når du er ferdig – flere studier har vist at tang“rydding” kan ødelegge hele boområdet til strandamfipodene. Derimot vil nok både de og veldig mange andre like hvis du plukker med deg hjem litt mer plast enn du tok med deg til stranden… Fortsatt god amfipodesommer!

Anne Helene

Litteratur:

Dahl, E. (1946) The Amphipoda of the Sound Part I. Terrestrial Amphipoda. Royal Physiographic Society, Lund.

Friend, JA & Richardson, AMM (1986). Biology of Terrestrial Amphipods. Annual Review of Entomology 31, 25-48.

Guerra-Garcia, JM et al (2014) Dietary analysis of the marine Amphipoda (Crustacea: Peracarida) from the Iberian Peninsula. Journal of Sea Research 85, 508-517.

Montagu, G (1808) Description of several marine amimals found on the south coast of Devonshire. Transactions of the Linnean Society of London 9, 81-114.

Scapini, F, A Ugolini & L Pardi (1988). Aspects of direction finding inheritance an natural populations of littoral sandhoppers (Talitrus saltator). Behavioral Adaptation to Intertidal Life.