Noen amfipoder er mindre like enn andre amfipoder. Kanskje skal vi si at noen amfipoder ser litt mer ut som om de har stukket en antenne inn i stikkontakten – og så ble de seende ut deretter? Selvfølgelig skal vi ikke si det – ingen amfipoder har noensinne stukket antennene inn i stikkontakten. Men noen kan kanskje se litt sånn ut. Det er ingen overraskelse av disse uvanlig-utseende artene holder til utelukkende i de dype havområdene.

Lepechinella chrysotheras Stebbing, 1908. Denne illustrasjonen fulgte med den trykte utgaven av Stebbings foredrag fra 1907.

Den første Lepechinella ble beskrevet fra funn på 850 m dyp vest av det nordlige Skottland – i et foredrag som TRR Stebbing leste opp for the Linnean Society i London 21 november 1907. I foredraget beskrev Stebbing en 5 mm lang, nesten gjennomsiktig men ganske hårete amfipode med lange, tynne bein og lange, nesten trådaktige, pigger over hele ryggen. Noe så hårete og piggete amfipoder hadde de ikke sett før – ikke engang Paramphitoe hystrix har denne typen pigger. Ikke holder de til på samme dyp heller, og det er kanskje mer informativt når vi undersøker dyrene nøyere.

Lepechinella arctica fra dype norske farvann. Foto: AH Tandberg

De dype delene av havet er de vanskeligste å undersøke – vi sier ofte at vi vet mer om månen enn om dyphavets bunn. Heldigvis finner vi stadig mer ut om dyphavet – og til og med om amfipodene der. Det begynte forsiktig med den norske nordhavsekspedisjonen, men det var først på 1950-tallet at undersøkelsene av de store dypene – – de dypere enn 3000 meter tok virkelig fart. Bare navnene som ble gitt disse dypene: abyssale (3000-6000 meters dyp – fra gresk ἄβυσσος – bunnløst) og hadale (dypere enn 6000 meter – kalt opp etter den greske dødsguden Hades) vitner om hvor lite liv man trodde fantes der.

Laben ombord på Galathea 2. Fra venstre T Wolf, PH Krarup og Sv Aa Horsted. (bilde fra Galathearapporten)

Det var danskene som skulle lede an i den store utforskningen av havbunnen på dypet. Den andre Galathea-ekspedisjonen (1950-52) hadde som uttalt formål å undersøke de store havdypene på din reise rundt jorden. De samlet inn tusenvis av prøver på turen, men ifølge forskerne som var ombord, var høydepunktet en prøve fra 10190 meters dyp i Philipine trench – det dypeste noen noensinne hadde samlet inn prøver til da. Blant anemoner, sjøpølser og muslinger samlet de også tre arter amfipoder fra denne prøven i det største dypet.

Lepechinella wolffi. Figur 19 fra Dahl 1959.

På relativt grunnere dyp (“bare” 6670 meter) i Kermadec trench nord for New Zealand var mangfoldet av amfipoder enda større, hele 10 arter fantes i prøvene. Ikke overraskende var 8 av dise artene nye og totalt ukjente – og en av dem var en Lepechinella. Lepechinella wolffi Dahl, 1959 fikk navnet sitt etter den unge danske bunndyrsforskeren som hadde hovedansvaret for bunndyrsinnsamlingene hele Galathea-ekspedisjonen, Torben Wolff. De to årene på verdensomseiling gav mer enn nok materiale til en doktorgrad om dyphavskrepsdyr, og siden ekspedisjonen har flere hundre vitenskapelige artikler blitt skrevet på grunnlag av det Torben og hans kolleger samlet inn. Kanskje gav det ham også ekstra masse energi og forskningsglede? I alle fall fortsatte han langt inn i pensjonisttilværelsen sin med å studere dyphavets dyr. Som den siste av deltagerne på den andre Galathea-ekspedisjonen gikk Torben Wolff bort 2 mai i år. Kanskje må vi nå si at dyphavsutforskningen er ferdig med sine tidlige år?

Originalfull (typelokaliteter) for forskjellige Lepechinella i det nordlige Atlanterhav. Figur 1 i Johansen & Vader, 2015.

Lepechinella-utforskningen derimot, er nok ikke helt ferdig med noe som helst. For tiden er det 34 godkjente arter innen slekten, av de er 27 beskrevet etter Lepechinella wolffi. Alle finnes på store dyp, og en stor andel av dem (hele 11 arter!) både finnes i og har sin typelokalitet i nord-Atlanteren. Kanskje er det sånn at slekten ikke bare trives med dypt hav, men at de også liker seg med kaldt vann og veldig finkornete sedimenter? Dette henger ofte sammen – de dype havbunnslettene er gjerne bløte mudderbunner, og kaldt vann er tyngre enn varmt vann.

Det virker kanskje ikke helt praktisk å være pigg-hårete mens man bor på bløt mudderbunn, men det kan virke som om Lepechinella har munndeler som passer perfekt til å suge opp mudder og spytte ut det som ikke er organisk og spiselig, og kanskje liker ikke predatorene på dype havbunner små, sprø og stikkete matbiter? Det er i alle fall ikke mye “kjøtt på beina” i forhold til hvor mye pigger og hår de må spise seg gjennom om de vil spise Lepechinella. Vi som jobber med å finne ut av hvilke arter som er hvilke er veldig glade for alle piggene og hårene – nøklene som hjelper oss til å finne ut hvilken art vi ser på er fulle av detaljer om pigger som er hele eller delte, og om hår på piggene. Det største problemet vi har er ofte at når disse dyrene skal bli med mudder og gjørme opp fra dype havdyp knekker både pigger og hår veldig lett.

Lepechinella norvegica Johansen & Vader, 2015. Legg merke til alle detaljene på hårene og piggene!

Det er slike problemer vi håper skal bli lettere å løse hvis vi får laget et genetisk strekkode bibliotek som vi kan sammenligne prøvene våre med. NorAmph prosjektet har hittil laget biblioteksfiler for 3 av artene som finnes i norske farvann, og her samarbeider vi med IceAge prosjektet som har samlet prøver rundt Island – sånn at vi tilsammen har kartlagt 5 av artene i det nordlige Atlanterhavet. Vi leter stadig gjennom nyinnsamlet dyp-materiale etter flere arter, slik at vi kan få kartlagt resten av artene. Et problem da er selvsagt at vi må ha veldig hele og fine individer som vi kan bruke til “biblioteks-typer” – og vi må klare å få arvemateriale ut av dyr uten så veldig mye kjøtt på beina.

I foredraget sitt i 1907 sa Stebbing  “In writing to me on the subject, Prof. Thompson observes: “It is remarkable how few new species turn up nowadays in our collections: we seem to be getting very near to the bottom of our local fauna.”  Han skulle bare visst hva som kom med utforskningene av dypere hav, og med moderne genetiske metoder! Lepechinella er kanskje en av de slektene vi vil finne mye nytt fra? Den som dykker dypt vil se…

Anne Helene

Litteratur:

Barnard JL 1973. Deep-sea Amphipoda of the Genus Lepechinella (Crustacea). Smithsonian Contributions to Zoology 133, 1-40.

Dahl E 1959. Amphipoda from depths exceeding 6000 meters. Galathea Report Vol 1, 211-241.

Johansen PO, Vader W 2015. New and little known species of Lepechinella (Crustacea, Amphipoda, Lepechinellidae) and an allied new genus Lepesubchela from the North Atlantic. European Journal of Taxonomy 127, 1-35.

Stebbing TRR 1908. On two new species of northern Amphipoda. Journal of the Linnean Society of London, Zoology 30, 191-197.

Thurston MH 1980. Abyssal benthic Amphipoda (Crustacea) from the East Iceland Basin. 2. Lepechinella and an allied new genus. Bulletin of the British Museum (Natural History) Zoology 38, 69-87.

Galathea-ekspedisjonens rapporter