Category Archives: NorBOL

Den søteste tangloppen?

Amphilochus anoculus. Foto: AH Tandberg

Kan amfipoder være søte? Det ligger vel litt i øyet som ser, men jeg mener at det definitivt finnes noen søte amfipoder. (Det finnes også noen som jeg ikke synes er så søte…) Hva er det som gjør en amfipode ekstra søt?  – Vel, det kan være så mye. Kanskje fargene, kanskje navnet vi har gitt dem, kanskje måten de beveger seg på eller måten de lever på? I dag skal jeg derfor presentere en av de mange søtingene. Si hei til Amphilochus anoculus!

 

Amphilochidae er en familie amfipoder som virker som den trives best i kaldt vann – enten det er i Arktis, Antarktis eller i dyphavet. De er små (de største nærmer seg rundt 8mm), har store sideplater og tynne, korte bein som de lett kan skjule på baksiden av sideplatene. Mange amfipode-forskere tenker på dem som “skinnende”, for de har ofte et litt hardt ytterskall som gjerne reflekterer lys når vi ser på dem i lupen. Nesten alle har runde eller litt nyreformete øyne, men de som kan latin skjønner at Amphilochus anoculus (an= ikke, oculus=øyne) ikke har øyne.

Konfokal-mikroskop-bilde av framkroppen (og hodet) til Amphilochus anoculus. Foto: AHTandberg

Til nå har vi funnet den i prøver fra de dype delene av Norskehavet og rundt Svalbard, gjerne dypere enn 800m. Vi vet at nesten alt lyset forsvinner allerede ved 200 meters dyp, og de siste lumenene gir opp ved 1000m. De dyrene som bor så dypt har veldig ofte enten store øyne eller lyne med veldig “åpne” linser (sånn at de kan ta inn alt lys som er tilgjengelig), eller så trenger de ikke øynene og finner ut av omgivelsene sine på andre måter.

Stasjoner med funn av Amphilochidae i IceAGE prosjektet.

Vi vet veldig lite om hvordan de små Amphilochidaene lever, men vi vet at de er blant de mest tallrike amfipodegruppene i Norskehavet. Prosjektet IceAGE , der Universitetesmuseet i Bergen er en samarbeidspartner, fant at rundt Island (både på grunt og dypt vann) var Amphilochidae og amfipodefamilien Oedicerotidae de mest vanlige.

 

 

… og hvorfor er nettopp Amphilochus anoculus en spesiell søting i mine øyne? Det var den første nye arten jeg oppdaget. Fra studietiden og oppdagelsen til den ble publisert 20 år etter, var den der i bakhodet hele tiden. Når en finner noe nytt, kan en gjerne tenke at det må være noe sjeldent, siden den ikke er funnet før. Dette er et eksempel på det motsatte. Det som nok manglet mest, var beskrivelsen av arten, og ikke minst tanken på at dette var en egen art. Siden den ble offisielt publisert for to år siden, har den blitt funnet i mange prøver fra dypt nord-Atlantisk vann, og ikke bare av meg…

Anne Helene

Du kan lese mer om islandske amfipoder i denne bloggposten fra 2018.

Amphilochus anoculus ble beskrevet her

Tandberg AHS, Vader W (2018) On a new species of Amphilochus from deep and cold Atlantic waters, with a note on the genus Amphilochopsis (Amphipoda, Gammaridea, Amphilochidae). ZooKeys 731: 103-134 doi:10.3897/zookeys.731.19899

Påskehilsen fra hjemmekontorene!

Hva gjør man, når arbeidsplassen plutselig må stenges ned av smittevernhensyn? Det er et spørsmål mange i Norges land har måttet stille seg – og vi som jobber med evertebratsamlingene til Universitetsmuseet i Bergen er intet unntak. Den 13. mars ble campus stengt, og siden har vi hatt hjemmekontor (og for mange også hjemmeskole/barnehage). Alle har vi vel ting vi ikke får gjort nå, når vi ikke har tilgang på fasilitetene som vi bruker til vanlig – det er en ting å ta med seg laptopen hjem, men kjemikalier, avtrekksskap, fotooppsett, DNA-lab, og hundrevis av prøver lar seg ikke medbringe.

Men vi er jo på jobb allikevel – så hvilke oppgaver gyver man løs på? Og hvordan holder vi på det gode arbeidsmiljøet vårt når vi ikke ses på ukevis? For sistnevnte har vi startet virtuell morgenkaffe på Teams, klokka 10 svinger folk fra samlingene innom der for å snakke litt om løst og fast. Det deles matoppskrifter, linker til diverse foredrag og dårlige memes, problemer luftes og løses, og vi får sosialisert oss litt. Det er ingen fullgod erstatning for den daglige kontakten, men det hjelper i alle fall litt på.

For et innblikk i hva folk gjør nå så har vi invitert folk til å sende inn en hilsen i fra sine hjemmekontorer, her er noen bidrag:


«Hjemme-alene-fest» med Tangloppene

Hjemmekontor… Jeg skal innrømme at i en liten, øgleaktig del av hjernen min gledet jeg meg et lite øyeblikk over at jeg skulle få mye tid på hjemmekontoret da vi ble sendt hjem 13 mars – i alle fall etter at «flytte-ut-av-universitetscampus-for-en-stund» stresset hadde lagt seg. For jeg pleier å stave hjemmekontor med G istedenfor H. Gjemmekontor. En god plass å gjemme seg unna for å få skrevet de artiklene det er vanskelig i en travel kontorhverdag å finne konsentrasjon til. Lett for meg å si, for jeg er en av de som ikke samtidig må drive hjemmeskole eller hjemmebarnehage, og jeg har en en stor bunke manuskripter som burde få litt tid og omsorg.

Men hva er det jeg skriver på da, her jeg gjemmer meg hjemme? Det handler for det meste om tanglopper – så dette blir nesten en liten TangloppeTorsdag en dag for tidlig.

Sammen med Wim Vader i Tromsø har jeg skrevet på en serie av artikler om dyregrupper som forskjellige amfipoder bruker som bosted. Vi har tidligere skrevet om amfipoder som bor på andre krepsdyr, eller rundt og inni bløtdyr (du kan lese mer om et slikt eksempel her), og skriver vi om amfipoder som bor sammen med (på eller inni) anemoner. Det høres kanskje ikke så dumt ut å bo inni en anemone, men det er ikke så lett heller. Anemonene har nemlig nesleceller – på samme måte som brennmaneter (de er i samme dyrerekken: nesledyr), og hvor gøy er det egentlig å bo midt mellom nesleceller? Allikevel er det noen som synes det er toppen – kanskje finner de veldig god beskyttelse fra mange andre akkurat der?

Tangloppearten Onisimus normani er en av flere arter som liker seg inne i anemoner – men det er mange arter det er lett å forveksle den med. Derfor skriver vi også på en artikkel om hvordan vi kan skille disse nære artene fra hverandre. I slike artikler er det viktig med gode tegninger, så jeg har brukt mange lange dager på å tegne.

Onisimus normani

Er det så bare fryd og gammen med hjemmekontor? Det er av og til vanskelig å holde konsentrasjonen oppe selv når alt ligger til rette for en lang og god dag uten avbrytelser. De avbrytelsene kommer jo litt allikevel – vi har gruppe-kjatter og videomøter over en lav sko, og nede frister både kjøkkenet med god te og hagen med sol på terrassen. Det er kanskje bra det også? Denne blogg-teksten ble skrevet fra solstolen… 😉

-Anne Helene


Bildemikk og fuglekikk

Det siste jeg fikk gjort som gikk etter planen før nedlåsning var å få sendt av sted en pakke med vevsprøver i fra bl.a. Hardbunnsfauna– og NorHydro-prosjektet til analysering i Canada. Her venter vi på resultater, men det tar nok en stund før vi får disse – det er unntakstilstand der borte også. Da platene ble sendt var neste plan å gå i gang med å lage flere plater, denne gangen med fokus på krepsdyr og pigghuder – men for å kunne gjøre dette, må jeg være på lab.

Hjemmekontor: Photoshop og Illustrator, morgenkaffe på Teams, webseminar og -kurs, oppfølging av NorBOL og rydding i DNA-data, fancy lunsj, sinna svarttrost (det var tomt for mat), og tekniske frustrasjoner i skjønn(?) forening

Så det står på vent – men jeg har langt i fra manglet ting å drive med: dagene har gått til å blant annet lage figurer til artikler vi har på trappene; så langt har jeg satt sammen 15 plansjer som hver består av mange bilder – og alle disse skal redigeres. Redigeres skal også nettsidene våre, jeg har oppdatert informasjonen om Artsprosjektene som styres i fra UM, og begynt å rydde i en del annen tekst. Vi arbeider også med en rapport på feltarbeidet vi hadde i Saltstraumen i fjor, der skal jeg klargjøre oversikter over materiale og lage illustrasjoner og kart. Databasen vår får også litt ekstra oppmerksomhet i disse dager – noe som kan tære litt på tålmodigheten når WI-FI, servere og VPN går i stå.. For avvekslingens del har jeg lekt meg litt med ulike videoredigeringsprogram, her er et tidlig forsøk i fra oppstartsworkshopen på Hardbunnsfauna for ganske nøyaktig ett år siden (jeg glemte visst å ta bort lyden – beklager! Mute før du spiller for å slippe vindens sus..!).

Cateringen er ganske upåklagelig her i heimen – men som jeg gleder meg til kunne ta en fysisk kaffepause med folket igjen 😊 I mangel av kolleger i nærheten så holdes underholdes jeg av fuglene i hagen – og de av meg!

-Katrine


Hot desking med ponnier

Fra Tom og Nataliya rapporteres det om harde kamper om arbeidsplassen, da husets minste mener hun (og lekene) trenger mer plass. De voksne skriver bl.a. på artikler, gjør klar bestemmelsesnøkler til Artsdatabanken, veileder studenter, og administrerer for forskerskolen i biosystematikk (som har fått bråstopp i programmet og forsøker å finne best mulige løsninger).

-Tom og Nataliya


Polyppdyrpåskemysterier

Det er mange mysterier om Hydrozoa som kan løses (eller i det minste delvis besvares) fra hjemmekontor. I disse dager fokuserer jeg (Luis) på flere av disse mysteriene, men to er øverst på listen min. Jeg kaller dem ’enigmaen om de falske korallene’ og ’gåten til de tomme mellomrommene’.

Enigmaen om de falske korallene har å gjøre med mitt arbeid for den Norske Rødlisten for Arter. Jeg er ansvarlig for Hydrozoa-familien Stylasteridae (også kjent som ‘falske’ koraller fordi de ser ut som koraller, men de er ikke). Dette er første gang de er inkludert i listen, så jeg må starte helt fra grunnen av og samle all informasjonen om dem, analysere dataene og komme med en konklusjon om statusen til den norske bestanden av de forskjellige artene. Det er hardt arbeid, men jeg er spent på å oppdage hvor disse dyrene lever og hvor bra de har det i Norge.

Stylaster gemmascens er den vanligste falske koralen i Norge. Polypene i kolonien er organisert i stjerneformede systemer (piler).

Brannkorallene (Milleporidae) er en annen Hydrozoa-familie som også ligner koraller. Å ta på dem gir en smertefull brennende følelse (derav navnet), men heldigvis bor ingen av dem i Norge. Bilde: Joan J. Soto Àngel

Gåten til de tomme mellomrommene er en kuratorisk oppgave. Hvert prosjekt trenger en pålitelig database, og hver database må kurateres (ryddes opp, sjekkes, redigeres, osv.). Jeg har jobbet meg gjennom registreringer i den stadig voksende databasen til prosjekt NorHydro, og prøver å fylle ut all den manglende informasjonen (de tomme mellomrommene). Det høres ut som en enkel oppgave, men det er ikke alltid slik, for noen ganger er dataene skjult i uklare feltjournaler eller glemte regneark.

Mitt hjemmekontor er lite, men koselig. Jeg bruker ofte farger for å hjelpe meg med å organisere databasene mine.

Jeg har fortsatt en lang vei å gå med begge mysteriene, men jeg er oppe for utfordringen og er sikker på at resultatene vil være veldig givende!

-Luis


Leddsnegl på land   

Favorittkoppen med leddsnegl og andre bløtdyr på fest er på plass!

For NorChitons prosjektet, hvor vi arbeider med kartlegging norske leddsnegl, var det planlagt mye praktisk arbeid denne våren. Men når arbeidet med prosjektet er flyttet til hjemmekontor må planene også endres. En av hovedaktivitetene som var planlagt, var undersøkelser og registering av leddsnegl som finnes i de norske naturhistoriske museenes samlingerFra disse samlingene kan vi nemlig hente ut verdifulle data om forekomst og utbredelse av de ulike artene av leddsnegl langs hele norskekysten. Det kan også være mulig å oppdage endringer i utbredelsesmønsteret enkelte arter — kanskje har en art kommet til i et område hvor den tidligere ikke fantes, eller forsvunnet i et område hvor den har vært samlet inn tidligere. 

r arbeidet i vår må foregå fra hjemmekontoret må leddnegl både i museumssamlingene og de vi gjerne vil samle inn i havet vente. Nå jobber vi i stedet med å prosessere det vi har rukket å samle inn av data om de norske leddsneglene så langt. Dette skal danne grunnlaget for beskrivelser med illustrasjoner og fotografier, og bestemmelsesnøkler for alle artene av leddsnegl som finnes i Norge. Disse vil gjøre det enklere for både fagfolk og ikke-spesialister å artsbestemme norske leddsnegl.  

Hjemmekontoret fungerer fint! Arbeid med fotografier til beskrivelse av den vakre leddsneglen Tonicella marmorea.

 I tillegg gjør vi gode forberedelser til laboratoriearbeid og feltarbeid, slik at vi er klare så snart det igjen er mulig. Nå blir det en liten påskeferie før vi setter i gang igjen. Kanskje blir det mulighet for å møte på noen leddsnegl i fjæra i påsken!

Leptochiton asellus er en av de vanligste leddsneglene i fjæresonen.

-Nina


Vi ønsker alle en riktig fin påske – ta dere gjerne en tur i fjæra eller på bryggekanten og se om dere ikke finner noe gøy!

Og om været går mer mot inneliv så kan vi anbefale litt underholdning på sosiale medier:
NorChitons på Twitter og Instagram
Hardbunnsfauna på Twitter og Instagram
Tangloppetorsdag på Twitter
NorHydro på Twitter
Nakensnegler i Sør-Norge på Instagram og Facebook

Feltsesongen 2020 er i gang!

Mandag 2. mars dro fem fra Universitetsmuseet ut i blesten om bord på R/V Hans Brattstrøm. Tre av oss representerte tre ulike artsprosjekter: Katrine for «Hardbunnsfauna», Cessa for «Nakensnegler i Sør-Norge», Nina for «Norske leddsnegler (NorChitons)», samt Justine som lette etter snegler i slekta Scaphander som hun jobber med i doktorgraden sin, og Nico, som driver med vertebrater (mest fisk, helst hai).

Mandagsgjengen, fasjonabelt antrukket og i upåklagelig poseringsstil. Om noen skulle trenge hjelp med å designe CD-cover fra 90-tallet så kan vi være behjelpelige…! Foto: J. Siegwald

Målet for dagen var i første omgang Osundet ute i Øygarden, hvor det finnes en bunntype, ruglbunn, som vi ikke har mye prøver i fra. Rugl er et fellesnavn for en gruppe forkalkede rødalger som gir et spennende habitat for mange arter.

Vi tok to små trekantskrapeprøver i Osundet, før vi dro på sneglejakt for Justine og Cessa i nærheten av Hauglandsosen. Dessverre uteble ønskeartene deres denne gangen, men vi satser på å få fatt i dem en annen gang!

Hvis noen tilfeldigvis får Scaphander om bord i nærheten av Bergen så vil Justine veldig, veldig gjerne ha fatt i levende eksemplarer! De ser sånn ut:

Scaphander-snegler er gulaktige i fargen, et par cm store, og har større kropp enn skjell.

Nå driver vi og sorterer og identifiserer på fangsten, for Hardbunnsfauna sin del så ser vi allerede at vi har fått en del spennende funn!

Alle de tre artsprosjektene har forøvrig Instagram-kontoer, du finner dem her:
NorChitons, Hardbunnsfauna, SeaSlugsofSouthernNorway

-Katrine

Hardbunnsfauna på feltarbeid – Helgelandskysten, Lofoten og (så vidt) Troms

Våren er typisk feltarbeidstid for biologer, og artsprosjektet vårt på hardbunnsfauna (se nederst for linker til mer informasjon om prosjektet) er intet unntak. Det begynte med workshopen på Espegrend i mars, og nå har vi kommet hjem i fra feltarbeid i litt mindre hjemlige trakter; vi har vært på roadtrip nordover.

I slutten av april la fire av oss – Jon, Endre, Tom og Katrine – ut på langtur for å samle inn ferskt materiale i fra områder der museet har få eller ingen prøver i evertebratsamlingen.

Vi har generelt sett lite nyere materiale på sprit (= kan brukes til genetisk strekkodig/barcoding) i fra helt grunne områder, siden det meste av materialet vårt samles inn med forskningsfartøy som ikke kan gå så grunt.

Svarte prikker er steder vi har materiale fra i samlingene (mye av det gammelt/formalinfiksert), de lilla stjernene er hvor vi var nå.

Vi siktet oss inn på tre hovedstopp: Offersøy (Tjøtta, Helgelandskysten), Kilboghamn (Rødøy, Helgelandkysten), og Eggum (Vestvågøy, Lofoten). Her kunne vi rigge opp lab og jobbe med prøvene, og vi hadde mer fleksibilitet i forhold til tidevann og været.  I tillegg drev vi «opportunistisk innsamling» når anledningen bød seg; i Tjeldsund da vi kjørte Tom til flyplassen, og en lokalitet nær Vennesund da vi var på hjemvei.

Stasjonene våre
(Kart: K. Kongshavn)

Innsamlingsmetoden ble denne gangen å kjøre til gode lokaliteter med hardbunn når det var lavvann, og samle prøver ved å plukke i fjæra (med håv og rive), snorkling med innsamling i våre eminente planktondukposer, og i ett tilfelle ved å bruke en liten epibentisk slede da vi bodde et sted med båtutleie. Vi plukket også fra tau som lå i vannet og tok prøver på et par kaianlegg – og vi tok en sandprøve for å lete etter spennende mark i Lofoten, siden stranda vi bodde like ved tilsynelatende var et børstemarkparadis.  Vi var stort sett kjempeheldige med været, skjønt vi hadde snø et par dager og noen heftige regnbyger innimellom.  Her kommer en drøss med bilder i fra innsamling – fotograf er Katrine dersom annet ikker er oppgitt.

 

Alt i alt fikk vi tatt 18 stasjoner, og kom hjem med bilen full.
Nå skal vi jobbe med materialet, men vi ser allerede at selv om vi var litt for tidlig i sesongen til å finne mengder av sekkdyr og bryozoer, så har vi funnet mye spennende – også for de andre artsprosjektene som pågår.

Et utvalg(!) av det vi fant

Et nærmere blikk på noe av fangsten; Hydrozoa til #NorHydro (sammen med bryozoa til oss), skallus/polyplacophorer til Nina sitt nylig tildelte prosjekt (hurra!) på disse, nakensnegler til de to nakensnegleprosjektene, krepsdyr til krepsdyrprosjektene , og en hel masse records til Hardbunnsfauna. Vi jobbet en del med de bittesmå sneglene underveis, og har tenkt å barcode dem. Vi forsøkte også å få tatt bilder av dyr som ikke ser ut som seg selv etter fiksering, som den rosa flatormen nede til venstre, og anemonen.

There and back again – Norge er et langt land, og vi kom bare litt over halvveis!

Takk for turen!

-ført i pennen av Katrine, medreisende var Jon, Endre og Tom


Mer om hardbunnsfauna-prosjektet finner du her:

Hardbunnsfauna: nytt Artsprosjekt!

Workshop på Espegrend: en innholdsrik uke på feltstasjonen

Hardbunnsfauna-prosjektet på Espegrend

Vi er også å finne på Instagram og på Twitter, begge steder som @hardbunnsfauna – følg oss gjerne! (det går også an å se oppdateringer der uten å ha egen konto – bare klikk på linkene)

Hardbunnsfauna-prosjektet på Espegrend

Vi skrev tidligere i uken om at tre av artsprosjektene ved evertebratsamlingen arrangerte workshop og feltarbeid sammen ute på Espegrend siste uka i mars. Her kommer litt mer ifra oss på Evertebratfauna på grunne hardbunnshabitater: Artskartlegging og DNA strekkoding (Hardbunnsfauna) om hvordan vi jobber, hva vi så på, og noen foreløpige resultater etter en produktiv uke.

Hardbunnsfauna-prosjektet fortsetter arbeidet med å bygge strekkodebibliotek for arter fra norske farvann for alle gruppene av evertebrater (bløtdyr, børstemark, pigghuder, krepsdyr osv.) som forekommer på hardbunn i fra stranda og ned til omkring 40 meter, og vi kartlegger artenes utbredelse. Prøvene blir en del av museets sine samlinger, og vil forhåpentligvis komme mange til nytte også i fremtiden. Her er litt av det vi støtte på underveis:

Noen av dyrene vi samlet; her er krepsdyr, børstemark, bløtdyr, pigghuder, havedderkopper, slimormer og anemoner – og en helt “nyfødt” brennmanet.

I forkant av workshopen jobbet vi med å få laget poser i finmasket planktonduk som vi skal bruke når vi samler inn stortare. Poser på 1.80 m med diameter på 60 cm laget av 250µm planktonduk og lerret  er (underlig nok!) ikke noe man kan gå i butikken å kjøpe; heldigvis kjenner vi flinke folk som kunne hjelpe oss med å sy! Duk ble bestilt inn i fra Danmark, en ekspedisjon ble gjort til Stoff & Stil i Åsane, og så var et bare å sette i gang…

Planktondukposeproduksjon

Det vi er ute etter med disse posene er å få samlet inn alle dyrene som lever på «stilken» (stipes) og «roten» (hapteren) på stortare, Laminaria hyperborea. Ved å dra posen over stipes og løsne hapteren slik at en får hele greia oppi posen får en også samlet de dyrene som ville stukket av om vi samlet ved å bruke taretrål i fra båten.

Posene viste seg å fungere godt (skjønt vi fikk en klage på at han som samlet på at det føltes som om han svømte med brudeslør – vi skal fikse det 😉 ), og vi fikk samlet fire stilker som vi har jobbet med på workshopen.

Tarestilker anskaffet! Her ser en litt av svampene og annen påvekst som vi fant – det var tidlig i sesongen, så det var ikke fullt så mye begroing på stilkene som vi håpet på – men mer enn nok å jobbe med på workshopen!

I dette prosjektet har vi spesielt mye fokus på tre dårlig kjente (i Norge) dyregrupper: Mosdyr (Bryozoa), svamp (Porifera) og sekkdyr eller sjøpunger (Ascidiacea).

På denne workshopen var vi så heldige at vi fikk med oss Bjørn Gulliksen (professor emeritus i fra Universitetet i Tromsø), en av de få ekspertene på Ascidiacea i Norge. Han jobbet tett sammen med Tom, og gikk igjennom både spritfiksert materiale som vi har samlet inn tidligere i forbindelse med NorBOL, og materialet som ble samlet inn i løpet av workshopen.

På den måten fikk vi satt navn på eller bekreftet tidligere identifiseringer, og plukket ut materiale til en plate som vi skal sende til Canada for genetisk strekkoding (mer on det på NorBOL sine hjemmsider). Det blir de første sekkdyrene vi sender inn, så det blir spennende å se hvordan det vil fungere – vi har valgt ut 95 prøver som er identifisert til 37 ulike taxa; de fleste helt til art, men også noen til familie- eller slektsnivå.

Noen av sekkdyrene som er plukket ut til barcoding (fotos. K. Kongshavn)

Vi plukket også en god del mosdyr som vi skal barcode, og svamp som våre samarbeidspartnere nede på BIO skal hjelpe oss med å få navn på. Workshopen var en god start på prosjektet, og vi gleder oss til fortsettelsen – vi skal i felt igjen allerede i neste uke, så følg med her for oppdateringer!

Vi er også å finne på Instagram og på Twitter, begge steder som @hardbunnsfauna – følg oss gjerne! (det går også an å se oppdateringer der uten å ha egen konto – bare klikk på linkene)

Tusen takk til alle deltagerne på workshopen for en flott og produktiv uke!

-Katrine