Tag Archives: Fotografering

Antarktiske eventyr

Luis og Joan forteller:
Dette året startet med et spennende eventyr for oss, av den typen de fleste marinbiologer har drømt om siden de var barn: en ekspedisjon til Antarktis!

Som en del av Manet-teamets pågående prosjekter for å utforske mangfoldet av polare maneter og polyppdyr (hydrozoa), ble vi med Challenge-2-teamet fra Universitetet i Barcelona ledet av Elisenda Ballesté og Conxita Ávila. Dette var en fantastisk gruppe høyt motiverte forskere fra alle karrierestadier, inkludert dykke-eksperter som organiserte de krevende undervannsoperasjonene. Målet for ekspedisjonen var å kartlegge menneskeskapte effekter som kan påvirke dyrelivet i dette (nesten) uberørte miljøet. For Joan var dette andre gang på det hvite kontinentet, men første gang han selv fikk muligheten til å dykke ned i det iskalde vannet. For Luis var dette førstereis, og ikke bare fant han mange interessante arter og nøt fugletitting på sjeldne antarktiske arter, men han fikk også oppleve å måtte også «kjempe for livet» mot en veldig modig, ung sjøløve som ble ganske nysgjerrig på feltarbeidet i tidevannssonen.

Kollasj av bilder med ekspedisjonsdeltagere, samt et kart over hvor ekspedisjonen gikk hen
Figur 1. Luis og Joan fra Manet Team (UiB), deltagere på Challenge-2 Team (University of Barcelona) Antarctic Expedition ombord BIO Hesperides. Før toktet startet fikk vi muligheten til å utforske området omkring Ushuaia. (Foto: Liam de Haan, Elihú Rivera).

Vi gikk om bord på det spanske forskningsfartøyet BIO Hesperides i Ushuaia (Argentina) i begynnelsen av januar, krysset Drake-passasjen på bare noen få dager, og tilbrakte mesteparten av det seks uker lange cruiset rundt den praktfulle vestkysten av Antarktishalvøya og Orknøyene, før vi gikk i land i Punta Arenas (Chile) i midten av februar.

Det fantastiske antarktiske landskapet er i seg selv en opplevelse, og kombinert med det lokale dyrelivet er dette et drømmeland for biologer. Vi var heldige og fikk se en mengde ulike sjøfugler som majestetiske albatrosser, lekne petreller, mindre lekne antarktiske joer og den gåtefulle snøsliren. Vi møtte også flere arter av pingviner – inkludert de ikoniske Gentoo- og Adélie-pingvinene – og marine pattedyr – inkludert en mengde knølhvaler, skremmende leopardseler, massive sjøelefanter og nysgjerrige krabbespisende seler – som var en fryd å se mens de vagget over isen og gled ut i vannet. Deres grasiøse (og tidvis morsomme!) bevegelser var en konstant påminnelse om det rike biologiske mangfoldet som trives i disse avsidesliggende farvannene, og la et snev av magi over våre vitenskapelige bestrebelser.

Kollasj av bilder av vertebratene som det fortelles om i teksten; fugler, seler og hval
Figur 2. Variert dyreliv (som ikke er hydroider og maneter) og det dramatiske landskapet vi navigerte i langs vestsiden av Antarktisk. (Foto: Joan J. Soto-Angel)

Men skapningene som virkelig fanget vår begeistring var selvfølgelig manetene og polyppene vi møtte. Før vi kastet ut nettene våre (eller oss selv) i det kalde ukjente, måtte vi nøye planlegge prøvetakingsprotokollene og sette realistiske, men ambisiøse mål. Å få tak i prøver av høy kvalitet i et av de mest isolerte og ekstreme miljøene på jorden er utvilsomt en utfordring, men når det gjøres på en gjennomtenkt og trygg måte, kan det også være veldig gøy. Vi rettet oss mot både planktoniske stadier (hydromeduser, sifonoforer, ribbemaneter og sekkdyr) som vi samlet inn med et splitter nytt WP3-nett, og bentiske stadier (hydroider) som vi samlet inn mens vi dykket i iskaldt vann rundt frysepunktet.

Bilder av feltarbeid i praksis; det dykkes, plukkes, håves og sorteres
Figur 3. Innsamling i Antartiske farvann er en spennende utfordring. Vi brukte WP3-nettet vårt 17 ganger, noe som gav hundrevis av maneter. Å dykke var en uforglemmelig opplevelse som resulterte i fantastiske prøver av sjeldne arter som vil bli analysert nærmere tilbake på laben i museet. (Foto: Joan J. Soto-Angel, Víctor Lorente, Eduard Rovira).

Vi samlet inn over 50 forskjellige arter av maneter og polyppdyr, noen av dem hadde aldri blitt dokumentert i fra denne regionen før. Hver prøve vi hentet ble nøye fotografert og katalogisert. Disse fascinerende organismene, som ofte blir oversett i det store bildet av marint liv, spiller avgjørende roller i økosystemet. Men hvordan skal vi kunne evaluere potensielle påvirkninger i økosystemene hvis vi ikke engang har god kunnskap om det faktiske mangfoldet som lever i disse ekstreme miljøene?
Nettopp dette er både vårt oppdrag og grunnen til at vi fikk denn fantastiske muligheten til å delta på ekspedisjonen. Vårt lille team på to fokuserte på å studere mangfoldet og utbredelsen av Hydrozoa, som en del av vårt prosjekt POLE2POLE (MSCA, Horizon2020), som undersøker fenomenet bipolaritet i dyregruppen. Dataene vi samlet inn vil ikke bare hjelpe oss med å forstå de økologiske rollene til disse organismene, men også kaste lys over hvordan de kan bli påvirket av menneskeskapte faktorer som forurensning og klimaendringer i (svært) nær fremtid.

Fem bilder som viser artene listet opp i teksten. Tre av bildene viser små maneter på sort bakgrunn, to av dem bunnlevende hydrozoa som ser litt ut som små anemoner.
Figur 4. Et lite utvalg av noen av skjønnhetene vi samlet under vår antarktiske ekspedisjon. Her ser du artene A. Arctapodema ampla, B Koellikerina maasi, C Ectopleura antarctica, D Leuckartiara brownei, E Phialella belgicae. (Foto: Joan J. Soto-Angel).

I tillegg til spennende materiale for våre forskningsprosjekter, gav ekspedisjonen oss en unik mulighet til å knytte bånd og utvikle videre samarbeid med deltagerne i Challenge-2. I samarbeid med forskere fra ulike institusjoner diskuterte vi betydningen av forskningen vår og måter å redusere påvirkningen av menneskelig aktivitet på dette skjøre økosystemet. Ved ekspedisjonens ende, dro vi med en dyp takknemlighet for Antarktis’ skjønnhet og kompleksiteten i dets økosystemer, samt noen frø til potensielle fremtidige forskningsprosjekter i området.

Opplevelsene vi delte om bord på BIO Hesperides, fra å være vitne til det majestetiske dyrelivet til å avdekke det skjulte mangfoldet av maneter og polyppdyr, styrket vår forpliktelse til å studere og bevare denne bemerkelsesverdige regionen. Gjennom prosjekter som Challenge-2 og POLE2POLE håper vi å bidra til en større forståelse av det antarktiske mangfoldet, og å arbeide for dets bevaring for kommende generasjoner.

Joan og Luis, Manet Team

Årskavalkade 2017

Januar er som kjent sesong for oppsummeringer, og vi vil gjerne fortelle litt mer om bloggingen vår her på evertebratavdelingen. Vi blogger som kjent på tre fronter (norsk, engelsk og for MIWA-prosjektet fra vestkysten av Afrika), og det er kanskje ikke alltid så lett å få med seg alt (?).

Men frykt ikke, her kommer en hendig oversikt over bloggposter i fra 2017!

Besøksstatistikk for de tre bloggene våre i 2017 . Antall besøkende øker jevnt og trutt – takk for det!

Klikk på linken for å komme til den aktuelle posten.

Januar:

Amfipoden Cystisoma. Foto: David Littenswager, National Geographic

TangloppeTorsdag: Med usynlighetskappe i havdypet

Will we get DNA from our faded stars? (MIWA)

TangloppeTorsdag: Dulichia falcata (Bate, 1857)

TangloppeTorsdag: Oediceropsis brevicornis Lilljeborg, 1865

 

Kate fra Wales, Lloyd fra Ghana, og Polina fra Russland

Fullt hus Børstemarkforskende gjester i fra Wales (Kate), Russland (Polina) og Ghana (Lloyd) (Vi har laget gjesteposter for hver av disse på MIWA-bloggen, se de neste tre linkene)

Guest Researchers: Kate (MIWA)

 

 

Februar:

Guest researchers: Lloyd (MIWA)

Guest researchers: Polina (MIWA)

Februar ble stående i “hvalens tegn”, da plasthvalen dukket opp på Sotra. Katrine var med og flenset hval, og plukket noen hvallus av huden på dyret – de blir nå beskrevet som en ny art!

Hvalflensing – en ganske annerledes jobbtirsdag..!

Søppelmat i ordets rette betydning

TangloppeTorsdag: hvallusen på gåsenebbhvalen fra Sotra

Plastic: The true junk food of the oceans

Cataloging: the art of keeping track (MIWA)

Databaser, etiketter, riktig glass og system i sakene må til!

TangloppeTorsdag: Pardalisca cuspidata Krøyer, 1842

Guest researchers: Carlo Gjesterforsker i fra Brazil som arbeider med sjøharer

Sjøhare, Aplysia parvula; Føllingen, Norge. Foto: Nils Aukan

Vasking (dekantering) av prøve. Foto: L. Martell

TangloppeTorsdag: bunnlevende dyr for oss og andre? Vår kommende masterstudent Christine på tokt med Anne Helene

TangloppeTorsdag: Hyperia galba (Montagu, 1815)

Ny forsending av vevsprøver på gang en oversikt over hvilke dyregrupper vi har forberedt for innsending.

Mars:

March 19th: Taxonomist Appreciation Day

Corophium volutator, fra de skotske hebridene. Foto: Bill Crighton, Natural Sciences Volunteer, National Museums Scotland.

TangloppeTorsdag: Corophium – overvåkningsagenten

Mandagstokt i Bergensområdet

TangloppeTorsdag: Syrrhoites serrata (Sars, 1879)

TangloppeTorsdag: invaderende mordere?

 

April

Aliens amongst us?  Isopoder til NorBOL-barcoding

Strekkodede sjøstjerner i fra vestkysten av Afrika

Indeed we did! …get DNA from our faded stars (MIWA)

Barcoding av sjøedderkopper (Pycnogonida) viste seg å fungere mye bedre enn fryktet..!

 

Barcodede havedderkopper NorBOL-resultater på havedderkopper – rare dyr med veldig lite muskelvev – men jammen lot de seg strekkode!

 

 

 

AmphipodThursday: IceAGE-amphipods in the Polish woods

TangloppeTorsdag: IceAGE-amfipoder i de polske skoger

Deltagerne på workshopen. Foto: Christian Bomholt (www.instagram.com/mcb_pictures)

Vått og grått – men vindstille! Dagsturstokt i Osterfjorden, Litlebergen og Lonevågen

Planlegging, finposisjonering, og gjørmesuppe på dekk

Happy Easter! Påskesjøsnegler i fra Manuel sine feltarbeidsekspedisjoner

Phillidia ocellata (Mozambique) Photo: M. Malaquias

TangloppeTorsdag: Ampeliscidae – få eller mange øyne?

Fieldwork with the SponGES project on R/V Kristine Bonnevie Luis og Katrine var på to tokt i månedsskiftet april/mai, først med EU-prosjektet SponGES (her var også Anne Helene med), og deretter et tokt i Sognefjorden sammen med forskere på Bio. Det resulterte i flere bloggposter på både norsk og engelsk.

Hunting for jellyfish (and some hydroids) with the SponGES Project

Mai

TangloppeTorsdag: Svamp, amfipoder, gjørme og gamle damer

På tokt med studentene. Foto fra web-utstillingen “Alma Maters Døtre” – UiO

Sognefjorden cruise May 2017

Tokttid Tokt med SponGES og Sognefjordprosjektet

 

Avdelingens nye PhD: Andrea (foto: Kenneth F. Bosch)

Havmonsterjakt Om plast i Sognefjorden-prøvene våre

Fieldwork with the SponGES project on R/V Kristine Bonnevie – part II

TangloppeTorsdag: Lepechinella Stebbing, 1908

TangloppeTorsdag: Norske tanglopper?

Congratulations to our latest PhD! Andrea forsvarte doktorgraden sin

 

Juni

Brakkvann kan da vel ikke være vanskelig å finne… tokt i Bergensområdet

Absolutt ikke det verste kontoret!

R/V Brattstrøm, Katrine på vei om bord, og hektisk plukking på laben

I juni ble det arrangert stort, særs internasjonalt (12 nasjonaliteter) i Annelider ute på Espegrend.

International Course on Annelid Systematics, Morphology and Evolution

Internasjonalt kurs i systematikk, morfologi og evolusjon hos Annelider

 

AnnelidaCourse2017

Evolutionary history of cave shrimps

Jurado-Rivera, JA., Pons, J, Alvarez, F, Botello, A, Humphreys, W.F., Page, T.J.., Iliffe, T.M., Willassen, E, Meland, K, Juan, C, Jaume, D. 2017. Phylogenetic evidence that both ancient vicariance and dispersal have contributed to the biogeographic patterns of anchialine cave shrimps. Scientific Reports. 7: 2852. doi: 10.1038/s41598-017-03107-y

TangloppeTorsdag: På skriveren i Hamburg

Nye figurer av gamle dyr. Foto: AH Tandberg

Update from the Annelida-course

TangloppeTorsdag: en offisiell Distrikt-amfipode?

Alien species Arbeid på Mollusker, samarbeid mellom the University of Rostock og UM

Meeting a famous gelatinous neighbour: Bathykorus bouilloni

This is the original photograph of a live specimen included in the description of the species, next to a pic of its look-alike. Photo of the jelly: Kevin Raskoff

Fieldtrip to Taiwan: sampling on the periphery of the coral triangle

Happy Polychaete Day!

Her er et utvalg av dyrene vi samlet under #AnnelidaCourse2017 som ble arrangert på Espegrend i juni. Fra øverst til venstre: Glyceridae, Syllidae, Spionidae, Cirratulidae, Phyllodocidae, Scalibregmatidae, Flabelligeridae, Polynoidae, Serpulidae og Cirratulidae (foto & grafikk: K.Kongshavn)

Juli

Sommerlopper: “Beretning om en i Sommeren 1865 foretagen zoologisk Reise”

Sommersending av NorBOL-dyr Elpiiidiiiaaa – søte sjøpølser

Elpidia sp samlet inn av CGB. Foto: K.Kongshavn

SommerLopper: Jakten på det ultimate tokt-postkortet…

Dagens biologer klare for sommerinnsamling! Anne Helene, Tone og Hilse på framdekket på forskningsbåten G. O. Sars. Foto: AH Tandberg

SommerLopper: Plasthvaler og plasttanglopper – anthropocenens svøpe?

Kart som viser de to søppel-områdene i Stillehavet, i tillegg til de fremherskende havstrømmene som samler opp søpla. Figur fra NOAA (noaa.gov)

August

TangloppeTorsdag: Når amfipodene angriper…

En “sverm” av lysianassoide amfipoder spiser på rur-larve-oppsamlinger. Bildet er tatt i et akvarium, men både amfipoder og larver kom sammen i innsamling. Foto: AH Tandberg

Isopoder i fleng feltarbeid og NorBOL-barcoding

TangloppeTorsdag: graverne Bathyporeia Lindstrøm, 1855

Elpidia belyaevi – en ny art for BOLD!

Artene i familien Elpidiidae som finnes i BOLD (før vi har revidert våre)

TorsdagsTangloppen: Bruzelia typica Boeck, 1870 – en ridder i rustning?

 

September

Getting back in business

Isopoder fra MAREANO til barcoding

When amphipodologists meet.

TangloppeTorsdag: når amfipodologene møtes.

Masse glade amfipodeforskere i Trapani (alle foto: AH Tandberg)

 

Guest Researcher: Joan

 

Oktober

Bryozoan barcoding om vårt første forsøk på å strekkode mosdyr gjennom NorBOL

Ingen nordiske mosdyr i BOLD før vi sendte inn

DNA-barcoding: update (MIWA) Digital myldredag

Posteren vår på UiB’s Digitale myldredag, hvor vi understreket viktigheten av museumssamlingene (i dette tilfellet som vouchere til strekodebiblioteket) i forbindelse med genetisk strekkoding

TangloppeTorsdag: Når ny mat ikke er nok – Ericthonius punctatus (Spence Bate, 1857)

Oppdatert publikasjonsliste for evertebratavdelingen (denne finner du også i en egen fane øverst på siden)

Et lite utvalg fra 2017

TangloppeTorsdag: TangloppeLimericks?

Innsamlingstur i Drotningsvik med NDF Katrine var med norsk dykkeforbund på innsamlingstur i forbindelse med kurset deres i marinbiologi ute på Espegrend

TangloppeTorsdag: silkespinnerene

November

TangloppeTorsdag: Kulerunde Stegocephalidae Dana, 1852

Stegocephalus inflatus. Foto: K. Kongshavn

TangloppeTorsdag: Melphidippidae – lange, tynne og piggete

Melphidippa macrura GO Sars, 1894. Et relativt nyinnsamlet individ som enda har noen bein i behold… Foto: AH Tandberg

IBOL 2017 (MIWA)

Desember

Exposing the Indian Ocean staggering diversity: fieldtrip to Nuarro, northern Mozambique (October 2017) Reisebrev i fra Manuel på feltarbeid

João Macuio and Manuel Malaquias during a nudibranch photo session

Chromodoris boucheti

TangloppeTorsdag: Apherusa glacialis (Hansen, 1888)

Guest researcher: Marla Spencer (MIWA) Marla var gjest hos Anne Helene og Endre, og arbeidet med Amphipoda i MIWA-materialet

Guest researcher: Sara Castillo (MIWA) Sara var på besøk hos Manuel og arbeidet med gastropoder i fra MIWA-materialet

The 7th International Barcode of Life (IBOL) conference

Universitetsmuseet på den syvende internasjonale barcode of life (iBOL) konferansen

Tom, Jon og Katrine tok med seg fem postere og dro på IBOL-konferansen i Kruger nasjonalpark

Deltagerne på iBOL2017. Foto: J. Potgieter

Veldig glade biologer og “dyrene i Afrika” (fotos: K. Kongshavn)

Våre fem postere

TangloppeTorsdag: Bygget for flørt?

TangloppeTorsdag: Den gamle litteraturen

Hunn (øverst) og hann (nederst) av Ericthonius difformis. Illustrasjon: GO Sars

Det var bloggåret 2017 kort (?) oppsummert – forhåpentligvis bød det på noen trivelige gjensyn – og kanskje også noen gjemte perler? 🙂

Det er ikke alt som er like «bloggbart», så bare for å nevne noe av det som skjer «i kulissene»:

Vi bruker mye tid på samlingsforvaltning; Våre vitenskapelige samlinger vokser bokstavelig talt metervis i året gjennom vår egen innsamlingsaktivitet og gjennom mottak av materiale i fra ulike prosjekter.

I 2017 har de vitenskapelige samlingene vokst med om lag 8000 nye artsbestemte prøver (katalognummer), noe som tilsvarer i overkant av 7 % tilvekst. Daglige gjøremål inkluderer å innordne nytt materiale i databasene og samlingene våre, samt å ivareta det vi allerede har (riktige etiketter, glass, fiksering og lagring), organisere utlån, svare på henvendelser, ta vare på gjesteforskere, og planlegging av nye innsamlinger.

I 2017 ble det også klart at de vitenskapelige samlingene skal flyttes til nye magasiner i løpet av våren 2018, og «Flytteprosjektet» ble iverksatt. Avdelingen er også involvert i utviklingen av de nye naturhistoriske utstillingene på Muséplass 3, som skal gjenåpnes for publikum sommeren 2019.

Undervisning er også en tid- og ressurskrevende del av semesteret for de vitenskapelig ansatte, enten det er snakk om master- og doktorgradsstudenter (egne eller gjester), eller som fagansvarlige. Forskerskolen i Biosystematikk har også arrangert flere kurs her, og ForBio-møtet i 2017 ble avholdt i Bergen.

Videre skal det (ikke minst!) forskes, publiseres, administreres og søkes om finansiering – så det er nok å henge fingrene i!

TangloppeTorsdag: Apherusa glacialis (Hansen, 1888)

Lange tråder av isalgen Melodira arctica. Foto: I.A. Melnikov, hentet fra www.noaa.org

Lengst mot nord på kloden er havet så kaldt at det er dekket av sjøis hele året. Saltet i havvannet gjør at vannet ikke fryser ved 0 grader C slik vi er vant til med regn som blir til snø – jo saltere vann, dess kaldere må det bli før det fryser. Polhavet er rundt 35 promille salt (arktisk vann er litt under 35 promille, mens atlantisk vann er pittelitt over 35 promille), og da fryser havet når det blir mellom -1,8 og -1,9 grader C. Som en del av prosessen med å bli sjøis skilles saltet sakte ut fra isen, så gjennom isen renner seige små bekker av kjempesalt vann som til slutt drypper ned fra isen og synker ned gjennom vannmassene – saltvann er tyngre enn vann uten masse salt i seg. Isen – og spesielt is som er dekket av snø – reflekterer tilbake mesteparten av sollyset som skinner på den om sommeren, så selv i de lyse sommermånedene kan det være skumringstilstander like under islaget.

Sjøisen er altså et ganske ugjestmildt bosted. Allikevel finner vi en del dyr som holder til der hele eller deler av livet sitt. Mest berømt er nok amfipoden Gammarus wilkitzkii, og hvis vi veier alle dyrene vi finner under isen, vil alle G. wilkitzkii nok veie mest – men så er de også størst. Sannsynligvis like mange i antall – men veldig mye mindre i størrelse og vekt er dagens helt: Apherusa glacialis (Hansen, 1888).

Apherusa glacialis er 5-8 mm lange og nesten gjennomsiktige til vanlig. Akkurat det med fargen skal vi komme tilbake til. De er avhengige av isen i alle faser av livet, og vi regner med at de i alle fall lever 2 år – kanskje så mye som 3. Det er ganske vanlig for arktiske amfipoder – det tar tid å vokse seg “stor” når vannet er kaldt og det tidvis er lite mat å finne. Dette er amfipoder som er vegetarianere – undersiden av havisen er et yndet voksested både for en gruppe små encellete enkelt-alger vi ofte tenker på som “isalger” – og noen algearter som lager lange tråder.

Alger trenger sollys for å kunne leve og vokse, og så langt nord blir årstidsvariasjonene ekstra skarpe – både temperatur og spesielt lys endrer seg veldig mellom sommer og vinter. Om sommeren er det sol 24 timer i døgnet, mens om vinteren er det ikke noe sollys i det hele tatt. Ozonlaget er tynnere langt nord – det berømte “ozonhullet” – og det gjør at flere UVstråler i sollyset slipper ned til oss. Målinger viser at slik stråling kan trenge så langt som 30 meter ned i vannmassene om det er klart nok vann.

Algedekke under havisen farger underflaten gul. Noen alger lager lengre tråder. Foto: Andrew Thurber (Wikipedia; Deep-Sea and Polar Biology. A research blog about polar and deep-sea research.)

Vi lærer tidlig at det er viktig å passe seg mot for sterkt sollys. Det er spesielt UVstrålene i sollyset som er skadelige, og vi vet nå at for mye UVstråling kan skade arvestoffet DNA. Det kan virke som om Apherusa glacialis har en god metode for å beskytte seg mot skadelig UVlys. De har nemlig det vi kaller for kromatoforer over hele kroppen sin, til og med på noen av de indre organene. Kromatoforer er pigmentceller som kan endre fasong og størrelse. Dette skjer ikke bare uten videre – slike endringer er kontrollerte, og de krever mye energi fra dyret som har dem.

Kromatofor-størrelser fra helt sammentrukket til helt utstrakt. Streken er 1 mm lang. Fig 2 fra Fuhrmann et al 2011

Dykkere under havisen har lagt merke til at de Apherusa glacialis som satt nærmest kanten av isen, eller der isen var ny og tynn ofte så mørkere ut enn de som satt lengre inne under isen der det var mørkere. Vi kan lett tenke oss at det er lurt å være lys – kanskje nesten gjennomsiktig, for A. glacialis er god mat for polartorsken. Polartorsk ser etter maten sin, så mørke dyr vil være mer synlig mot den lyse isen enn lyse og gjennomsiktige dyr. Når vi samlet inn dyr til forskningsskipet, så vi at både de lyse og de mørke A. glacialis var helt like bortsett fra at de mørke hadde mye større kromatoforer.

a) Apherusa glacialis som sitter like på undersiden av kanten på et isflak b) Apherusa glacialis som sitter 15 m inn under isflaket. Begge foto E Svendsen, Fig 1 fra Fuhrmann et al 2011.

En gruppe forskere ved universitetsstudiene på Svalbard tok derfor med seg Apherusa glacialis på laben og testet hvordan kromatoforene endret seg – var de påvirket av UVstråling, spilte bakgrunnen de satt på noen rolle, og gjorde det noe om det var varmt eller kaldt i vannet?

Resultatene viser at det er UVstrålingen som gir endring. Mye lys gjorde at dyret ble mørkere., allerede etter så kort tid som et kvarter. Vi kan altså tenke på kromatoforene som en slags “solfaktor” mot skadelige UVstråler. De kan trekke pigmentcellene sammen igjen når det ikke er så mye lys, sånn at de kan bli hvite og nesten gjennomsiktige igjen og unngå å bli sett av polartorsken og andre som gjerne vil spise dem, og kanskje spare litt energi.

En Apherusa glacialis som er DNA strekkodet ved Universitetsmuseet i Bergen. Etter fiksering i sprit er ingen kromatoforer synlige. Foto: AHS Tandberg

På Universitetsmuseet i Bergen har vi gjennom NorBOL prosjektet DNA strekkodet en del forskjellige Apherusa-arter, og blant dem Apherusa glacialis. Apherusa er en slekt der vi vet om 11 arter i norske farvann (hvis vi tar med Svalbard). Det er ikke en lett gruppe å skille fra hverandre, så et strekkode-bibliotek vil forhåpentligvis hjelpe identifisering for andre forskere.

Anne Helene


Litteratur:

Fuhrmann MM, Nygård H, Krapp RH, Berge J, Werner I 2011. The adaptive significance of chromatophores in the Arctic under-ice amphipod Apherusa glacialis. Polar Biology 34: 823-832.

Lønne OJ, Gulliksen B 1991 On the distribution of sympagic macro-fauna in the seasonally ice covered Barents Sea. Polar Biology 11: 457-649.

Werner I, Auel H 2005 Seasonal variability in abundance respiration and lipid composition of Arctic under-ice amphipods. Marine Ecology Progress Series 292: 251-262.

SommerLopper: Jakten på det ultimate tokt-postkortet…

Hilde, Anne Helene og Tone på dekk. Foto: AH Tandberg

Hilde, Anne Helene og Tone på dekk. Foto: AH Tandberg

Inspirert av forrige ukes blogpost om GO Sars sin reisebrev-artikkel fra en sommerinnsamlingsreise, har vi bestemt oss for å modernisere sjangeren og skrive våre egne “Beretninger om en i 2017 foretatt zoologisk (og geobiologisk) reise”. Vi er ombord på forskningsfartøyet G.O.Sars, og toktet vi er på er organisert for og av KG Jebsen Senter for DyphavsForskning ved UiB. Biologene som jobber med “store ting” er Hilde og Tone som er straks ferdige masterstudenter fra Institutt for Biologi og Anne Helene fra Universitetsmuseet.

Reisebrev er kanskje ikke så vanlig lengre, men det er ikke lenge siden vi sendte mange postkort fra hver reise vi foretok på land. Siden vi er på havet og det ikke er noen postkasse i nærheten har vi bestemt oss for å sende dere postkortene våre som en blog. Da blir det mange postkort på en gang. Kanskje et av dem er det ultimate for deg? God lesing!

Hilde, Tone, Anne Helene


KGJebsenCDeepSea-tokt-leg2


Hei! Jeg er fortsatt ute på havet, mer nøyaktig langt ute i norske havet. Her er det flatt og nesten ingen bølger! Det er ikke noe som heter en typisk dag her på G.O. Sars. Vi jobber gjerne på skift, noen ganger om natten, noen ganger om dagen. Det kan hende vi sitter oss på møterommet og jobber med arbeidet vårt individuelt, og det er en perfekt plass å diskutere problemstillinger med kollegaer. På båten er det både geologer, biokjemikere, mikrobiologer og marinbiologer som skal få prøver fra dyphavet. Prøvene samples ved hjelp av en ROV, som er et fjernstyrt kjøretøy tilpasset for å jobbe helt ned til 6000 meters dyp! For mange av oss blir det en del tid i ROV rommet hvor man kan se live hvordan det ser ut i dypet. Når ROVen kommer «på land» kommer forskerne løpende for å hente fangsten sin. For oss biologer blir det ganske mange timer på laboratoriet hvor vi sorterer alle dyr vi finner. Disse dyrene kan være 1-2 millimeter og oppover i størrelse, så å gå igjennom prøver med mye sand og stein kan ta lang tid. Men heldigvis er det veldig kjekt arbeid og vi finner mange kule dyr!  Håper alt står bra til på fastlandet!
Livet på forskningsbåten


ROV slurping
En ROV er en ubemannet undervannsbåt, den blir styrt fra et kontrollrom på skipet. ROVen som brukes på dette toktet heter Ægir 6000. I teorien skal den kunne gå ned til 6000 meters dyp. Så langt ned har de ikke testet om den tåler enda, men jeg har personlig sett den slå sin egen rekord med å dykke ned til over 3000 m i fjor. Fun fact: ROVen Ægir 6000 har fått navnet sitt fra en jotun i norrøn mytologi og betyr den som rår over havet. Ifølge norrøn mytologi var jotunen Ægir den som inviterte æsene til ete- og drikkegilde, og Odin mente at Ægir brygget det beste ølet.

ROVen blir heist opp på dekk.

ROVen blir heist opp på dekk.

Videre til de mer seriøse temaene; hvordan fanger man dyr med denne store farkosten? Ægir har 2 armer, høyre heter Titan og venstre heter Atlas. Vi har utstyrt Ægir med noe vi kaller en suction sampler, som kan oversettes til en støvsuger på godt norsk. Ægir har også et utrolig bra kamera, slik at når vi ser interessante dyr kan vi støvsuge det opp. Ved hjelp av ROV gutta på kontrollrommet får vi velge ut hva vi vil plukke med oss. Vi kan ta 5 ulike prøver ettersom vi har 5 kammer som roterer rundt etter hver prøvetaking, da vet vi presis hvor støvsugeprøve nummer 1 er fra, nummer 2 osv. Støvsugeren kan fange dyr som lever nedi og oppå sedimentene, i tillegg til de som svømmer over havbunnen. Om selve fangsten kan dere lese om i Tones postkort. Støvsugeren styres av høyrearmen Titan. Finmotorikken er helt utrolig, kloen på armen kan snurres og bøyes i alle retninger. Utrolig praktisk! Et av dyrene på ønskelisten var å samle inn en spesiell type mangebørstemark. Akkurat disse er så tynne og lange at de ser ut som en gresslette. Sammen med disse bor det ulike typer dyr, og når man støvsuger mangebørstemarken, får man det som lever sammen med den og. Veldig interessant og praktisk at man får flere ulike typer dyr på en gang. Kloen titan kan også brukes til andre ting, ROV teamet fanget for eksempel en fisk med den. De er utrolig dyktige, og det er utrolig kult å se!


Hei alle landkrabber! På G.O Sars har vi klart å fange mange kule dyr! Vi har tatt prøver ved varmekilder på midthavsryggen i Norskehavet. Vi har tatt 2 typer prøver; en støvsuger (suction sampler) som vi bruker til å suge til oss det som lever på/ved varme og kaldekilder. I disse prøvene har vi blant annet funnet snegler (både store og små – butte og spisse!), børstemarker (polychaeta), tanglopper (amfipoder), anemoner, reker og fisk. Det sies at hver varmekilde har sin egen fisk, og denne fisken ved Loke slottet (som området heter) har vi bare hatt 2 av tidligere, men vi har klart å fange 4 til! Vi har også lagt ut noen feller, noe dere kan lese mer om i Hilde sitt postkort. På ROV rommet hvor vi kan se hva som skjer i dyphavet live ble det også gjort en del filming av dyrene som lever nede på lokeslottet. Vi fikk filmet amfipoder (Exitomelita sigynea) som reproduserte seg (some lovin’), tusenvis av snegler som levde på varmekildene og på børstemark matter (som ser ut som flekker med gress). Vi så også flere av disse unike fiskene, samt hvite og mørke anemoner. Vi klarte også å filme en dumbo blekksprut! Filmen er av høy kvalitet og vi skal bruke den til å formidle forskningen vi gjør. Vi skal ta ut stillbilder som skal brukes i artikler til å illustrere hva som faktisk finnes på 2300 meters dyp ved varme og kaldekilder. Og det blir kule bilder det! I år satt vi også ut kubein. Ja, som i beinet inni en faktisk ku – ikke verktøyet. Når store dyr (for eksempel hval) dør, så faller kroppen ned på havbunnen. Mange små dyr kommer da og spiser resten av hvalen, også skjelettet. Slike skjelett fungerer då som en oase av mat. Så ved å plassere ut et kubein (ettersom vi ikke har noen hval bein..) kan vi simulere slike hval fall. Så til neste år skal vi hente kubeinene og se hva som har spist på de. Det blir kjempe spennende! Sees snart?
Tone


En av oppgavene våre på toktet var å sette ut to feller i håp om å fange amfipoder. Fellene består av et plastrør med et finmasket nett i den ene enden, og en trakt i den andre. Trakten gjør at amfipodene kan lett svømme inn i fellen, men vil ha vanskelig for å svømme ut igjen. Ettersom vi vet at noen av amfipodene er åtseletere, la vi en åpnet sild i hver felle som åte. Da vil den lukte godt, og trekke til seg åtseleterne. Dette forsøkte vi på fjorårets tokt også, men med litt dårlig planlegging. Da ble fellene festet på ROVen rett ved propellene. Det ble ikke en suksess, og derfor forsøkte vi noe nytt i år. Denne gangen ble de ankret med en vekt og selve fellen fløt ca 10 – 20 cm over havbunnen. De ble fraktet ned på ca 2300 meter dyp, i nærheten av de varme kildene. De ble liggende der i ca 2 døgn, og resultatet i en av fellene er dere på bildet. Som dere ser hadde amfipodene spist ganske mye av fisken, og det var veldig overraskende for meg. Imponerende mye! Det var også flere forskjellige arter enn forventet, noe som gjorde amfipode-dronningen Anne Helene veldig glad. Innholdet ble fotografert og sortert for å bli tatt vare på, og etter toktet skal Anne Helene få kose seg videre med å identifisere hver enkelt. Vi var fornøyde med fangsten!

Amfipodefangsten sammen med silden. Legg merke til hvor mye de har spist midt på buken! Foto: H Dybevig

Amfipodefangsten sammen med silden. Legg merke til hvor mye de har spist midt på buken! Foto: H Dybevig

Hilde


Nei, dette kan vi ikke streame live på nettet!

Oi!

Det blir pornofilm!

Wow – så akrobatisk!

Det var mange kommentarer som strømmet på i ROV-rommet (Central Operation) da vi fikk de første bildene av vent-amfipodene på Lokeslottet i år. Vi var ferdige med dykkets geologiske innsamlinger, og ROVen svømte opp til foten av skorsteinen der vi vet Exitomelita sigynae holder til. Vi biologene gledet oss stort til det hele, for årets dykk har blitt livestreamet (se lenke nederst i blogposten) og vi var klare til å forklare dyphavsbiologi til alle og enhver som ville innom facebooksiden til toktet. Og hva så vi? E. sigynae i gang med å sikre neste generasjon.

E. sigynae er den mest karakteristiske av de amfipodene vi bare finner på varmekilder i Norskehavet, mest fordi den holder til så nært selve utblåsningspunktet der den sitter på skorsteinen. Men den er ikke den eneste amfipoden som finnes på Lokeslottet – det  er flere andre arter også. Familien Oedicerotidae (her står det litt om noen Oedicerotidae) er kanskje mest vanlig – og der har vi har en ny art som vi er i ferd med å beskrive! I tillegg er barittfeltet rundt en liten urskog av amfipoder (inni urskogen av polychaeter). Her finner vi både store og små amfipoder, og det har blitt mye spennende med hjem til laben. Fellene som Hilde skrev om var også fulle av åtseletende Lysianassider (slike som Tmetonyx cicada – selv om den ikke var i prøvene nå) – blant annet Eurythenes gryllus, så nå har vi har både mange arter fra mange familier og noe vi ikke helt vet hva er…

Anne Helene


Lenker:

KG Jebsen Centre for Deep Sea Research
Twitter: @KGJebsenCDeepSea
Facebook: @KGJebsenCDeepSea
Livestreaming av dykk (vi er like nord for Jan Mayen)

TangloppeTorsdag: Lepechinella Stebbing, 1908

Noen amfipoder er mindre like enn andre amfipoder. Kanskje skal vi si at noen amfipoder ser litt mer ut som om de har stukket en antenne inn i stikkontakten – og så ble de seende ut deretter? Selvfølgelig skal vi ikke si det – ingen amfipoder har noensinne stukket antennene inn i stikkontakten. Men noen kan kanskje se litt sånn ut. Det er ingen overraskelse av disse uvanlig-utseende artene holder til utelukkende i de dype havområdene.

Lepechinella chrysotheras Stebbing, 1908. Denne illustrasjonen fulgte med den trykte utgaven av Stebbings foredrag fra 1907.

Lepechinella chrysotheras Stebbing, 1908. Denne illustrasjonen fulgte med den trykte utgaven av Stebbings foredrag fra 1907.

Den første Lepechinella ble beskrevet fra funn på 850 m dyp vest av det nordlige Skottland – i et foredrag som TRR Stebbing leste opp for the Linnean Society i London 21 november 1907. I foredraget beskrev Stebbing en 5 mm lang, nesten gjennomsiktig men ganske hårete amfipode med lange, tynne bein og lange, nesten trådaktige, pigger over hele ryggen. Noe så hårete og piggete amfipoder hadde de ikke sett før – ikke engang Paramphitoe hystrix har denne typen pigger. Ikke holder de til på samme dyp heller, og det er kanskje mer informativt når vi undersøker dyrene nøyere.

Lepechinella arctica fra dype norske farvann. Foto: AH Tandberg

Lepechinella arctica fra dype norske farvann. Foto: AH Tandberg

De dype delene av havet er de vanskeligste å undersøke – vi sier ofte at vi vet mer om månen enn om dyphavets bunn. Heldigvis finner vi stadig mer ut om dyphavet – og til og med om amfipodene der. Det begynte forsiktig med den norske nordhavsekspedisjonen, men det var først på 1950-tallet at undersøkelsene av de store dypene – – de dypere enn 3000 meter tok virkelig fart. Bare navnene som ble gitt disse dypene: abyssale (3000-6000 meters dyp – fra gresk ἄβυσσος – bunnløst) og hadale (dypere enn 6000 meter – kalt opp etter den greske dødsguden Hades) vitner om hvor lite liv man trodde fantes der.

Laben ombord på Galathea 2. Fra venstre T Wolf, PH Krarup og Sv Aa Horsted. (bilde fra Galathearapporten)

Laben ombord på Galathea 2. Fra venstre T Wolf, PH Krarup og Sv Aa Horsted. (bilde fra Galathearapporten)

Det var danskene som skulle lede an i den store utforskningen av havbunnen på dypet. Den andre Galathea-ekspedisjonen (1950-52) hadde som uttalt formål å undersøke de store havdypene på din reise rundt jorden. De samlet inn tusenvis av prøver på turen, men ifølge forskerne som var ombord, var høydepunktet en prøve fra 10190 meters dyp i Philipine trench – det dypeste noen noensinne hadde samlet inn prøver til da. Blant anemoner, sjøpølser og muslinger samlet de også tre arter amfipoder fra denne prøven i det største dypet.

Lepechinella wolffi. Figur 19 fra Dahl 1959.

Lepechinella wolffi. Figur 19 fra Dahl 1959.

På relativt grunnere dyp (“bare” 6670 meter) i Kermadec trench nord for New Zealand var mangfoldet av amfipoder enda større, hele 10 arter fantes i prøvene. Ikke overraskende var 8 av dise artene nye og totalt ukjente – og en av dem var en Lepechinella. Lepechinella wolffi Dahl, 1959 fikk navnet sitt etter den unge danske bunndyrsforskeren som hadde hovedansvaret for bunndyrsinnsamlingene hele Galathea-ekspedisjonen, Torben Wolff. De to årene på verdensomseiling gav mer enn nok materiale til en doktorgrad om dyphavskrepsdyr, og siden ekspedisjonen har flere hundre vitenskapelige artikler blitt skrevet på grunnlag av det Torben og hans kolleger samlet inn. Kanskje gav det ham også ekstra masse energi og forskningsglede? I alle fall fortsatte han langt inn i pensjonisttilværelsen sin med å studere dyphavets dyr. Som den siste av deltagerne på den andre Galathea-ekspedisjonen gikk Torben Wolff bort 2 mai i år. Kanskje må vi nå si at dyphavsutforskningen er ferdig med sine tidlige år?

Originalfull (typelokaliteter) for forskjellige Lepechinella i det nordlige Atlanterhav. Figur 1 i Johansen & Vader, 2015.

Originalfull (typelokaliteter) for forskjellige Lepechinella i det nordlige Atlanterhav. Figur 1 i Johansen & Vader, 2015.

Lepechinella-utforskningen derimot, er nok ikke helt ferdig med noe som helst. For tiden er det 34 godkjente arter innen slekten, av de er 27 beskrevet etter Lepechinella wolffi. Alle finnes på store dyp, og en stor andel av dem (hele 11 arter!) både finnes i og har sin typelokalitet i nord-Atlanteren. Kanskje er det sånn at slekten ikke bare trives med dypt hav, men at de også liker seg med kaldt vann og veldig finkornete sedimenter? Dette henger ofte sammen – de dype havbunnslettene er gjerne bløte mudderbunner, og kaldt vann er tyngre enn varmt vann.

Det virker kanskje ikke helt praktisk å være pigg-hårete mens man bor på bløt mudderbunn, men det kan virke som om Lepechinella har munndeler som passer perfekt til å suge opp mudder og spytte ut det som ikke er organisk og spiselig, og kanskje liker ikke predatorene på dype havbunner små, sprø og stikkete matbiter? Det er i alle fall ikke mye “kjøtt på beina” i forhold til hvor mye pigger og hår de må spise seg gjennom om de vil spise Lepechinella. Vi som jobber med å finne ut av hvilke arter som er hvilke er veldig glade for alle piggene og hårene – nøklene som hjelper oss til å finne ut hvilken art vi ser på er fulle av detaljer om pigger som er hele eller delte, og om hår på piggene. Det største problemet vi har er ofte at når disse dyrene skal bli med mudder og gjørme opp fra dype havdyp knekker både pigger og hår veldig lett.

Lepechinella norvegica Johansen & Vader, 2015. Legg merke til alle detaljene på hårene og piggene!

Lepechinella norvegica Johansen & Vader, 2015. Legg merke til alle detaljene på hårene og piggene!

Det er slike problemer vi håper skal bli lettere å løse hvis vi får laget et genetisk strekkode bibliotek som vi kan sammenligne prøvene våre med. NorAmph prosjektet har hittil laget biblioteksfiler for 3 av artene som finnes i norske farvann, og her samarbeider vi med IceAge prosjektet som har samlet prøver rundt Island – sånn at vi tilsammen har kartlagt 5 av artene i det nordlige Atlanterhavet. Vi leter stadig gjennom nyinnsamlet dyp-materiale etter flere arter, slik at vi kan få kartlagt resten av artene. Et problem da er selvsagt at vi må ha veldig hele og fine individer som vi kan bruke til “biblioteks-typer” – og vi må klare å få arvemateriale ut av dyr uten så veldig mye kjøtt på beina.

I foredraget sitt i 1907 sa Stebbing  “In writing to me on the subject, Prof. Thompson observes: “It is remarkable how few new species turn up nowadays in our collections: we seem to be getting very near to the bottom of our local fauna.”  Han skulle bare visst hva som kom med utforskningene av dypere hav, og med moderne genetiske metoder! Lepechinella er kanskje en av de slektene vi vil finne mye nytt fra? Den som dykker dypt vil se…

Anne Helene


Litteratur:

Barnard JL 1973. Deep-sea Amphipoda of the Genus Lepechinella (Crustacea). Smithsonian Contributions to Zoology 133, 1-40.

Dahl E 1959. Amphipoda from depths exceeding 6000 meters. Galathea Report Vol 1, 211-241.

Johansen PO, Vader W 2015. New and little known species of Lepechinella (Crustacea, Amphipoda, Lepechinellidae) and an allied new genus Lepesubchela from the North Atlantic. European Journal of Taxonomy 127, 1-35.

Stebbing TRR 1908. On two new species of northern Amphipoda. Journal of the Linnean Society of London, Zoology 30, 191-197.

Thurston MH 1980. Abyssal benthic Amphipoda (Crustacea) from the East Iceland Basin. 2. Lepechinella and an allied new genus. Bulletin of the British Museum (Natural History) Zoology 38, 69-87.

Galathea-ekspedisjonens rapporter